Dommen over Papon

PARIS (Dagbladet): Ved å dømme en høy funksjonær fra okkupasjonstida for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten, har Frankrike vist veien. Funksjonærer eller underordnede militære i andre land, fra Rwanda til Kosovo, oppfordres til å tenke seg om, og la være å adlyde blindt gale eller kriminelle ordrer. Dommen i Bordeaux skaper en juridisk presedens, særlig for krigsdomstolen i Haag.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dommen mot Maurice Papon er historisk. Det er første gang Frankrike virkelig har akseptert å se tilbake på de tunge okkupasjonsårene, og vedkjenne seg sin rolle, det vil si vedkjenne feil og tilstå. De Gaulle ville viske ut disse årene for å forene Frankrike etter krigen, og Mitterrand bremset for en nitid granskning av denne tida. Vichys grå år fulgte i kjølvannet av fascismens svarte og nazismens brune år. I Vichy adlød man ordre. En grå funksjonær som Maurice Papon fylte ut de nødvendige skjemaene, som en del av rutinen, så i alt 1590 jøder, blant dem 223 barn, kunne bli arrestert og deportert fra 1942- 44.

  • President Jacques Chirac slo fast i 1995 at Vichy var Frankrike og Vichy-administrasjonen var den franske stat. Papon-dommen slår fast at den som tjente den daværende franske administrasjon og stat var en kontorforbryter mot menneskeheten. Gjennom tre rettssaker har Frankrike skapt en gradering av forbrytelser mot menneskeheten. Klaus Barbie var en nazibøddel - og ble dømt til livsvarig. Paul Touvier var en direkte medvirkende - og fikk også livsvarig. Maurice Papon var indirekte medvirkende, som ikke visste, og derfor bare ble dømt til ti år. Ti år, det er ikke engang så lenge som de fleste av de 223 barna han fikk arrestert og deportert, levde. 56 år etterpå ble Papon funnet medskyldig i deres arrestasjon og fengsling, men ikke deres død. Retten fant at han ikke var medskyldig i mord, fordi han ikke visste om gasskamrene.
  • Han visste ikke, men burde ha visst. Dommen er som et signal til funksjonærer eller underordnete militære kloden over, og ikke minst i Rwanda, Bosnia eller Kosovo. Ingen hjul i den ubønnhørlige mekanismen er uskyldige. Papon ble dømt i et land der administrasjonen er en religion, selve ryggmargen i et samfunn, der de administrativt ansvarlige ikke kan røres ved.
  • Papon-dommen viser at det ikke lenger er sant. Selv om dommen kanskje tilsier en straff med rabatt, eller som franskmennene sier banaliserer en forbrytelse mot menneskeheten, er den uhyre viktig. Den gjør slutt på de ansvarliges eventuelle immunitet. Selv som et lite hjul i mekanismen. Selv på det nivået kan man begå en kontorforbrytelse, som kan ende med at konvoier av jøder blir deportert eller hundretusener av tutsier massakrert. Retten i Bordeaux har avgitt en universell kjennelse. Papon-dommen tilsier at det finnes en plikt. En plikt til å gå av, til ikke å adlyde når ordrene er for gale eller kriminelle.
  • Maurice Papon visste å snu kappen med vinden. Mot slutten av krigen ble han motstandsmann, og etter krigen en betrodd person i den franske administrasjonen, politiprefekt i Paris og statsråd under Valery Giscard d'Estaing. Han ble aldri trukket til ansvar for hva han hadde vært under krigen. Det har også vært mulig i Norge, for offiserer som begynte på den helt gale siden, men fort karret seg over. Det er interessant at juryen i Bordeaux besto av unge menn og kvinner, samt dommeren, som ikke har opplevd krigen. Den har dermed, på en helt nøytral basis, definert Papons kalde, ufølsomme medvirkning til forbrytelse mot menneskeheten.
  • Papon, som opptrådte meget arrogant i retten, var sikker på at han ville bli frikjent. Han er i dag en knekket mann, dømt for det han stadig mener var en plikt, ikke en forbrytelse. Papon-er i Rwanda, Bosnia og Kosovo bør dra lærdom av denne saken. Selv kontorforbrytere møter sin skjebne en dag. For Papon tok det 56 år. Etter kjennelsen i Bordeaux vil det gå atskillig fortere.