Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Dommernes visjon

Justisministeren vil redusere bruken av jury for å spare penger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JUSTISMINISTER Knut Storberget vil redusere bruken av jury i straffesaker. Han er opptatt av å spare penger. Uten jury vil sakene gå raskere igjennom systemet, mener statsråden. Spørsmålet jeg stiller da er om jussen blir bedre av at man kaster ut lekfolkene i juryen. Kan ikke, som tidligere justisminister Odd Einar Dørum sier, heller juryordningen gjøres bedre, gjennom valg og skolering av jurymedlemmer? Juryordningen har også et demokratisk aspekt: Det er ikke uten betydning for folkestyret at flere tusen borgere til enhver tid fungerer som lagrettemedlemmer. Det innebærer en myndiggjøring av folket. Meddomsrett er nærmest som et fikenblad å regne mot jury slik sett. Ifølge forslaget skal også tiltalte kunne velge om han skal dømmes for jury eller meddomsrett. Ingen tiltalt som kjenner dommernes motvilje mot jury, vil i en slik situasjon velge fritt.

DET ER EN historiens ironi at domstolene samtidig har satt i gang en prosess for å finne fram til en visjon for sitt virke. Jeg har intet imot det, bortsett fra at det lyder litt som keiserens nye klær. Visjon er jo noe bedrifter koster på seg for å selge sine varer i et marked, og for å hvelve en himmel over konkurransen. Men domstolene skal verken selge sine produkter i et marked eller være effektive i en forretningsmessig betydning. En visjon for domstolene må være at de skal unngå å dømme uskyldige og at skyldige dømmes. Det er et oppdrag som må hvile på juryen så vel som på fagdommerne. Om domstolenes oppgave og visjon sier jeg som Tony Blair og Martin Kolberg: Rettssikkerhet, rettssikkerhet, rettssikkerhet.

DOMSTOLENE skal naturligvis være effektive. Det bør være kortest mulig tid fra tiltale til dom. Fedrene på Eidsvold hadde nok en forestilling om at rettspleien skulle være billigst mulig. Men slik er det jo ikke lenger. Vi har både råd til å ha et dyrt rettsvesen og et rettsvesen med få restanser. Kanskje særlig i høst, da vi igjen har fått en frikjennelse etter gjenopptaking av en alvorlig straffesak, er det grunn til å legge andre mål til grunn for domstolsarbeidet enn økonomisk effektivitet og sparing.

DET ER IKKE noe nytt at jurister vil ha vekk juryordningen. I dag står lekmannsskjønnet svakere i rettspleien enn noen gang siden juryen ble innført. Juristene er enerådende i den sivile rettspleien, og er allerede trengt tilbake fra strafferetten i en lang rekke saker. Dette passer jo godt med tendensene ellers i samfunnet, der allmennvurderinger settes opp mot faglighet og taper når gamle institusjoner blir markedsutsatt og reorganisert, eller nye blir etablert. I stedet innføres omfattende kontroll- og revisjonssystemer som skal holde fagligheten under oppsyn. Når nå domstolene også gjennomfører prosesser som egentlig er sydd for det private næringsliv, er det i det minste grunn til å holde øye med dem. Hvis det er så at domstolene er kommet i tvil om hva som er deres «kjerneverdier», «mål» og «arbeidsmetoder», bør vi kanskje også minne dem om at det er mye å tjene på god planlegging, samarbeid med partene og rasjonelle prosesser.

MED DOMSTOLENES rolle i endring kan det selvsagt være grunn til å gjennomføre en voksenopplæringsprosess. Men tilstanden for dem er jo bedre enn noen gang. De har høy prestisje, mer og mer av det som før lå under politikkens sfære, rettsliggjøres. Politikerne jages ut av ombudsmannsrollen og utvikler en ny yrkeskategori. En omdømmeundersøkelse viser at 91 prosent av alle nordmenn mener at man kan ha tillit til domstolene. Stortinget og regjeringen må se med misunnelse på slike tall. En internasjonale dimensjon er tilført domstolene gjennom menneskerettighetene. Også det har gitt dem styrket status, samtidig som de folkevalgte organenes anseelse er falt.

I EN SLIK situasjon vil altså justisministeren innskrenke det folkelige elementet i rettspleien. Men samfunnsutviklingen burde egentlig peke i motsatt lei. Vi har en langt mer utdannet befolkning enn da juryen ble innført. Ingen føler at de behøver å stå med lua i hånden overfor noe fag lenger. Jus er for øvrig selv et common sense-fag som skal nærme seg folk flest. Den kjente amerikanske rettsfilosofen Ronald Dworkin framholder at dommere er påvirket av sine egne verdisyn og sine egne erfaringer i sin jus. Å avskaffe juryen er derfor i ordets sanne mening reaksjonært. Hvis det er rett at sakene er blitt så mye mer kompliserte enn før, som enkelte jurister hevder, og at bevisvurderingen er for dårlig med jury, så er det egentlig en utfordring til dommernes pedagogiske evner. Kan ikke en slik opplæring av jurymedlemmer knyttes til den visjonsprosess som domstolene nå er midt oppe i?