Domstol Løvebakken

Det er ikke grenser for hvilket engasjement historien om åtte år gamle «Knut» har utløst hos justiskomiteens leder Kristin Krohn Devold og enkelte andre stortingspolitikere. De har falt i gråt, ligget våkne om natta og har kranglet offentlig om hvem som var først ute for å hjelpe «Knut».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Historien om åtteåringen som ble hentet av politiet i et bedehus der han gjemte seg sammen med mormor, og ble plassert på barnehjem, har opprørt oss. Det er en hjerteskjærende historie om hvordan strid mellom voksne, barns manglende rettsvern og ukloke vurderinger blant dem som har myndighet til å bestemme over barns skjebne, har satt en liten gutt i den nesten verst tenkelige situasjon. «Knut» har vært gjennom dramatiske hendelser, er isolert fra sitt miljø, fra den moren han kjenner og er glad i, og fra den moren han bør bli kjent med og kan bli glad i.

  • Det er bra at politikere viser medmenneskelig engasjement og ikke toer sine hender når enkeltpersoner blir offer for overgrep eller systemsvikt. Men innholdet i en del av reaksjonene, særlig i reaksjonen til Kristin Krohn Devold, gir meg vond smak i munnen. Hun ber kvinnen som ønsker å ha omsorgen for sønnen sin om å skamme seg, hun kaller Hordaland fylkes barnehjem et fengsel, hun vil kaste hele barneloven i søppelbøtta dersom ikke «Knut» får komme tilbake til mormor, og hun sammenlikner Norge med Kina.
  • Det er oppsiktsvekkende at lederen for Stortingets justiskomité uttaler seg så fordømmende og skråsikkert om en vanskelig familiekonflikt som hun umulig kan ha full innsikt i. Krohn Devold kan ikke ha tenkt gjennom hvordan uttalelsene hennes trolig virker på de involverte, og dermed på «Knut». For dess steilere familiemedlemmer står mot hverandre i en slik konflikt, dess vanskeligere blir barnets situasjon.
  • Og det er trist at Krohn Devold og hennes opprørte stortingskolleger ikke i stedet retter oppmerksomheten mot de reglene og systemene som gjør at «Knut» og andre barn har et svakere rettsvern enn voksne når samfunnet griper inn i deres liv. Den situasjonen har Stortinget selv ansvaret for.
  • Politikerne har vært opptatt av at åtteåringen ikke hadde noen egen talsperson da fylkesnemnda i Hordaland behandlet hans sak. Det burde han hatt. Fylkesnemnda hadde anledning til å gi ham dette, men ifølge loven har «Knut» ikke krav på en talsperson. Kanskje har lederen for fylkesnemnda rett i at dette ikke har spilt noen rolle for utfallet av saken. De visste hva åtteåringen ønsket og kjente argumentene for å la mormor få omsorgen, istedenfor mor.
  • Viktigere er det at siste ord i saken er sagt i og med fylkesnemndas vedtak. «Knut» kan ikke anke avgjørelsen inn for retten. Og ingen kan gjøre det på hans vegne. Ikke mormor, fordi hun formelt ikke er part i saken. Heller ikke barnevernet, til tross for at det skal ivareta barnets interesser. Da Stortinget for noen år siden erstattet de kommunale barnevernsnemndene med fylkesnemnder, var det mange som mente at denne siden ved systemet ga barn for dårlig rettssikkerhet og at barnevernet burde ha anledning til å anke fylkesnemndenes avgjørelser inn for rettsapparatet. Men det mente ikke Stortinget.
  • Ordningen med fylkesnemnder i barnevernssaker er under evaluering. 70 av 83 høringsinstanser går inn for at barnevernet skal få rett til å anke avgjørelsene inn for retten. Endringsforslaget ligger i Stortinget, men kommer for seint for «Knut» og hans mormor.
  • Hensikten med fylkesnemndene var i første rekke å styrke rettssikkerheten i barnevernssaker. Denne intensjonen er blitt oppfylt, iallfall når det gjelder de voksnes rettssikkerhet. Men det er grunn til å spørre om barnas interesser blir ivaretatt godt nok, ikke bare når det gjelder ankereglene. Måten nemndsbehandlingen foregår på, er preget av en juridisk tankegang, på godt og vondt. Hva som er barns beste vil ofte måtte avgjøres gjennom et skjønn, som det er vanskelig å argumentere for gjennom en slags bevisførsel.
  • Om fylkesnemnda i Hordaland har utvist dårlig skjønn i «Knut»-saken, kan ingen uten fullt innsyn i saken bedømme. Men fra Løvebakken og Akersgata kan vi slå fast at guttens rettssikkerhet er for dårlig, og at han er et offer for de voksnes konflikter.