Domstolenes eget talerør?

Når nå domstolsadministrasjonen flyttes ut av Justisdepartementet og Oslo, er det spennende hvordan administrasjonen definerer sin virksomhet og sitt forhold til domstolene, så vel som til politiske og administrative myndigheter.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noen signaler kom i siste nummer av Rett & Slett (nummer 2, 2002), kontaktorgan for Justisdepartementet og domstolene, hvor lederen for den domstolsadministrasjonen som nå bygges opp i Trondheim, Knut Sæther, intervjues.

Naturlig

Sæther presenteres under tittelen «Domstolenes mann i Trondheim», og i intervjuet gir Sæther uttrykk for hvordan han ser på den nye domstolsadministrasjonens oppgaver og organisasjon. «Organiseringen vil være et resultat av hva som er hensiktsmessig ut ifra domstolenes behov.» «Det vil være avgjørende å lykkes i å skape en DA som domstolene ser på som sitt eget organ.» Sæther konstaterer også at «det er allerede skapt et bilde av DA som en uavhengig organisasjon fri fra regjeringens instruksjonsmyndighet og som domstolenes eget talerør». Dette bildet gir ifølge Sæther «en naturlig plassering for DA».

Direkte

Sæthers formuleringer går direkte til kjernen av et spørsmål som delte domstolskommisjonen i to nesten like store fraksjoner, nemlig hvilken tilknytning domstolsadministrasjonen skulle ha til politiske organer (regjering og Storting) og hvordan forholdet til domstolene skulle være, herunder faren for laugsstyre og profesjonsstyre av domstolsadministrasjonen.

Ofte vil det nok være slik at det som er godt for domstolene og de ansatte ved domstolene, også er godt for det norske folk og det rettssøkende publikum. Men det vil være naivt å tro at domstolene i all fremtid vil være renset for spesielle institusjonsinteresser og institusjonsegoisme, eller at dommere og andre ansatte ikke har spesielle profesjons- og yrkesinteresser. I en periode med «fristilling» fra overordnede politiske myndigheter, og betydelig institusjonsforvirring når det gjelder den enkelte fristilte institusjons oppgaver, formål og ansvar, er det derfor et tankekors at Sæther (og Rett & Slett gjennom sin tittel) så ensidig understreker at oppgaven er å være et talerør for domstolene.

Talerør

Et demokratisk styresett forutsetter at oppgaven for domstolsadministrasjonen, så vel som for alle andre såkalt «fristilte» offentlige organer som handler på grunnlag av offentlig myndighet, først og fremst er å ivareta den norske befolkningens interesser. Det gjelder spesielt i de tilfellene hvor institusjons- og profesjonsinteresser ikke nødvendigvis faller sammen med det rettssøkende publikums interesser.

Gjennom «fristillingen» er domstolsadministrasjonen flyttet mer bort fra den politiske sfære og fra den offentlige samtale og innsyn. Den er tilsvarende flyttet mer inn i dommernes og juristenes sfære. Derfor er det ekstra viktig at den nye domstolsadministrasjonen ser sin oppgave og sitt ansvar som noe mer enn å være domstolenes eget talerør.