Dømt for underslag og bedrageri

I går ble NRK-kjendis Marit Christensens fraseparerte ektemann Elfad Badirkhanov (43) dømt til fengsel i to år og seks måneder for bedrageri, underslag og grove underslag i den såkalte smykkesaken.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Her er rettens bemerkninger:

I perioden 14. til 24. oktober 1998 hadde fornærmede, Marit Guiness Aschan, utstilling av bilder og smykker i Galleri Galtung i Bygdøy Allé. Utstillingen var en retrospektiv utstilling i anledning Aschans forestående 80-årsdag.

Smykkene som var utstilt var i utgangspunktet ikke til salgs og representerte Aschans smykkearbeider gjennom hele hennes kunstnerkarriere.

Tiltalte besøkte utstillingen og kom i kontakt med både Aschan og gallerieieren Galtung.

Tiltalte tilbydde seg å selge smykkene for Aschan og gav i den forbindelse uttrykk for at han hadde erfaring på dette området og flere gode kontakter, blant annet i Dubai og andre steder i Østen.

Tiltalte gav videre uttrykk for at salget ville gå raskt. Aschan ønsket på sin side å selge smykkene, fordi hun trengte penger til sin datter. Tiltalte vant Aschans fortrolighet.

Aschan har forklart at hun fikk tiltro til tiltalte fordi han var gift med en vel anerkjent og berømt person, og fordi han virket som han hadde greie på smykker og smykkesalg. Hun slo derfor til på tiltaltes tilbud om å selge smykkene for henne.

Det ble ikke inngått skriftlig avtale mellom partene, men tiltalte undertegnet på en håndskreven liste over smykkene. Under hovedforhandlingen og fra Aschans forklaring er det videre fremkommet at tiltalte skulle sette sine egne diamanter på noen av smykkene. Kort tid etter at tiltalte mottok smykkene den 20. oktober 1998, pantsatte han det mest verdifulle smykket (hovedsmykket) for kr. 60000.

Hva som deretter skjedde med de øvrige smykkene er uklart.

Dårlig kvalitet

Vitnet Dyvik fra Christie's i Oslo har forklart at tiltalte tok kontakt høsten 1998 for å få en verdivurdering av smykkene. Han viste frem ett smykke og en bok om kunstneren.

Dyvik sendte bilder til Christie's i London, men på grunn av at smykkene var så spesielle, kunne de ikke fastslå verdien.

I november 1998 besøkte tiltalte gullsmed Stenbergs gullsmedverksted i Hegdehaugsveien. Han hadde med seg deler av trådarbeider med emalje som skulle bli smykker.

Tiltalte ville at Stenberg skulle gjøre smykker av delene. Smykkedelene var etter Stenbergs oppfatning av meget dårlig kvalitet. Hun tok kontakt med Aschan, som ba om at smykkene ikke ble utlevert til tiltalte. Tiltalte fikk imidlertid smykkene utlevert, da Stenberg ikke mente hun hadde rett til å beholde smykkene.

Tiltalte tok i samme periode kontakt med en annen gullsmed, Rønnevik, for å få henne til å sette diamanter på et smykke.

Gullsmed Ulf Larsen fikk også besøk av tiltalte i oktober/november 1998. Larsen kjente til tiltalte fra tidligere. Larsen har forklart at han fikk en pose med smykkedeler av tiltalte som tiltalte ville Larsen skulle gjøre til smykker og som det skulle settes diamanter på.

Diamantene skulle tiltalte skaffe selv. Tiltalte opplyste at smykkene skulle lages til en utstilling. Larsen mente smykkene var av dårlig kvalitet. Han fikk aldri diamantene og sa derfor fra seg oppdraget.

Etter høsten 1998 har ingen sett smykkene, bortsett fra det hovedsmykket som ble pantsatt og noen få smykker som tiltalte leverte tilbake til Aschan på våren/sommeren 1999.

Skrev erklæring

I og med at oppgjør for smykkene ikke kom så raskt som tiltalte hadde forespeilet, tok Aschan kontakt med advokat Niels A.B. Bugge. Tiltalte og Bugge hadde et møte på Grand hotel den 10.12.98, tiltalte skrev ved dette møtet følgende erklæring:

«Badrikhanov Elfad received a collection of jewellery belonging to Marit G. Aschan to sell for her at the price in total of GBP. 300000 and settlement during January 1999.»

Tiltalte har forklart at han selv mente at han på dette tidspunktet kunne selge smykkene for denne prisen og at han hadde en kjøper ved navn Georg von Engel.

Det kom imidlertid ikke noe oppgjør i januar 1999. På dette tidspunkt var smykkene i henhold til tiltaltes forklaring ennå ikke solgt.

Aschan ble mer og mer bekymret og ringte, om ikke daglig, så i alle fall flere dager i uken til vekselvis Marit Christensen og tiltalte.Våren 1998 hadde tiltalte og hans fraseparerte kone tatt opp et lån hos assurandør Kjetil David-Andersen. Lånet ble ikke tilbakebetalt og den 01.06.99 ble det foretatt en opplåning av mellomværende.

Det fremgår av avtalen mellom David-Andersen og tiltalte at lånebeløpet skulle benyttes til å frigjøre den pantsatte smykkekolleksjon og omsette den samme dag.

Som sikkerhet for lånet fikk David-Andersen overlevert panteseddelen for hovedsmykket.

Smykkekolleksjonen ble imidlertid ikke utløst og den 18.06.99 låner tiltalte ytterligere et pengebeløp hos David-Andersen. Denne gang er betalingsfristen fire dager og sikkerheten er i tillegg til panteseddelen for hovedsmykket, en panteseddel til og en diamant, som senere i henhold til David-Andersens forklaring viste seg å være verdi 50 kr.

Heller ikke dette lånet ble innfridd.

Konstruert

Tiltalte drar til Moskva sommeren 1999. I henhold til hans egen forklaring for retten tar han smykkene, bortsett fra hovedsmykket, med seg til Moskva på sensommeren 1999. Han hevder videre at han har gitt smykkene til en person ved navn Dimitri Simonenkov (?) (Dima) for bearbeiding.

Tiltalte ble i Moskva utover høsten. I og med at han ikke innfridde sine forpliktelser overfor pantelåneren, holdt hovedsmykket på å gå på auksjon i september 1999.

Tiltalte har hevdet at en kjent juveler ved navn Ananov skulle overføre penger for smykkene like før jul, men at det var noe tull med Aschans kontonummer og at det var rot med overføringene fra Russland osv.

Retten fester ikke lit til denne forklaringen og viser til sambandsmann Bollestads forklaring om at Ananov ikke kjenner tiltalte. Videre var tiltalte fullstendig klar over at hovedsmykket var pantsatt og ikke frigjort på dette tidspunkt, slik at det ikke kan stemme at smykkene skulle være solgt.

Tiltalte har vist til en telefax av 7. januar 2000, som skal være en bekreftelse på at penger er sendt.

Telefaxen bekrefter imidlertid ingen ting. Påtalemyndigheten har undersøkt bankkontonummeret hvorfra penger skal være sendt og dette nummeret eksisterer ikke.

Retten er av den oppfatning at telefaxen er konstruert for å gi inntrykk av at det skal være forsøkt overført penger.

Bilsaken

Anar Agaev var første gang i Norge på besøk hos tiltalte høsten 1995. Han ønsket å kjøpe bil og tiltalte tilbydde seg å hjelpe ham. Agaev valgte en Nissan Patrol.

Han gav USD 11500 til tiltalte, som var ca. halvparten av det bilen ville koste. Avtalen var at tiltalte skulle legge ut resten og få tilbake sitt utlegg når tiltalte kom til Baku med bilen.

Det fremgår av et notarialbekreftet gavebrev datert 27. oktober 1995, at tiltalte skal gi Agaev en Nissan Patrol i gave.

Bilen kom imidlertid ikke.

Agaev kom tilbake sommeren 1996. I juni inngikk Agaev avtale med bilforretningen Bjørn N. Haug A/S om kjøp av en Nissan Patrol. Agaev tar ut penger (USD 6500) og betaler kroner 21200 til bilforhandleren.

Bilselgeren fyller ut en giro på kroner 190100 som tiltalte tar med seg og blir borte en halv times tid.

Når tiltalte kommer tilbake har han undertegnet med sitt navn på giroen og hevder at beløpet er overført. Avtale om frakt til Baku ble også ordnet.

Agaev betaler resten av pengene (USD 7000 pluss restbeløpet etter uttaket, som var på cirka kroner 20000 til tiltalte.

Retten har på dette punkt festet lit til Agaevs forklaring.

Imidlertid blir bilen ikke sendt til Baku fordi det aldri kommer penger.

Tiltalte sier først til bilforretningen at det er problemer med overføringen fra Baku, men etter en stund informerer han bilforretningen om at avtalen ikke kan gjennomføres.

Han får forretningen til å utbetale seg det innbetalte forskuddet med fradrag av omkostninger og bryter kontakten med Agaev.

Resten av pengene, i alt USD 18500 pluss cirka kroner 20000, forføyer han over til eget formål.

Flertallet har ved sin bevisvurdering lagt vekt på at Agaev anmeldte forholdet til politiet og påklaget henleggelsen, han henvendte seg til bilforhandleren for å få vite hva som skjedde, han har fortalt sin historie til Treholt.

Han har kontaktet den norske ambassaden i Baku i anledning saken. Han har videre fortalt historien til Gro Holm og Tjatja, som begge fant han troverdig.

Rettens flertall ser ikke bort ifra at tiltalte følte seg presset til å skrive erklæringen om at han var skyldig Agaev penger, men finner likevel etter en helhetsvurdering av samtlige bevis at det er hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tilleggstiltalebeslutningen.

Retten finner etter dette at tiltalte i vinnings hensikt urettmessig har tilegnet seg penger han har mottatt fra Agaev for å kjøpe bil og at han dermed må dømmes for underslag. Underslaget er grovt fordi beløpet er betydelig.

Kaviar

Sommeren 1996 mottok tiltalte fra sin venn Ebrahim Abediy USD 5000 for å kjøpe kaviar til Abediy i Aserbajdsjan.

Abediy hadde et ønske om å åpne en kaviarbar og tiltalte tilbydde seg å forestå importen. Etter at tiltalte fikk pengene, har Abediy verken fått kaviar eller fått tilbake pengene.

Tiltalte selv hevder at han kjøpte kaviaren, men at den var dårlig og at han derfor måtte kaste den.

Retten fester ikke lit til tiltaltes forklaring, men finner bevist at tiltalte uberettiget og i vinnings hensikt har tilegnet seg penger han mottok fra Abediy for å kjøpe kaviar. Tiltalte må også derfor på dette punkt dømmes for underslag. Etter rettspraksis er dette sannsynligvis ikke et grovt underslag, idet beløpet ikke er betydelig og det ikke foreligger andre omstendigheter som medfører at underslaget må betraktes som grovt.

Pudderdåse

Etter at tiltalte hadde mottatt Aschans smykker for salg, ønsket også Galtung å selge noen gjenstander.

I oktober 1998 overlot han tiltalte derfor et gull sigarettetui og en gull pudderdåse, med verdi til sammen cirka 110000.

Retten har her lagt til grunn dokumentet skrevet av Galtung og undertegnet av tiltalte, hvor tiltalte samtykker i å returnere gulletuiene når han har fått disse tilbake fra Moskva. Verdien var der satt til kroner 60000 for sigarettetuiet og kroner 50000 for pudderdåsen.

Begge gjenstandene ble nesten umiddelbart pantsatt. Det vises til Gjeldsviks forklaring hvor han opplyser at to gulletuier ble pantsatt. Den ene gjenstanden, sigarettetuiet, ble utløst i februar av Galtung selv. Den andre, pudderdåsen, er borte. Retten fester ikke lit til at pudderdåsen befinner seg i Russland og at den ennå ikke er solgt.

Retten finner etter dette det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte pantsatte Galtungs gulletuier som han hadde fått for å selge på vegne av Galtung og at tiltaltes hensikt har vært å skaffe seg selv penger han ikke var berettiget til til eget forbruk. Tiltalte må etter dette dømmes for underslag, som er grovt fordi verdien er betydelig.

Lån, ikke underslag

Wangen hadde en avtale om en diamanthandel med tiltalte.

Tiltalte og Wangens kone skulle til Moskva og deretter videre til Dubai. I Moskva skulle de møte en representant fra et stort diamanthandelforetak.

På flyplassen ved avreise fikk tiltalte låne USD 5500 av Wangen for å betale gjeld. Pengene skulle Wangen få igjen i Moskva.

Videre betalte Wangen USD 4800 i flybilletter til tiltalte og sin kone. Det kom imidlertid ingen representant fra noe diamantforetak til møtet som i henhold til tiltalte var avtalt.

Tiltalte dukket heller ikke opp til avtalt tid. Retten er kommet til at lånet på USD 5500 er et lån og ikke et underslag.

Wangen visste at tiltalte skulle bruke pengene til å betale egen gjeld og lånte tiltalte pengene til dette formål.

At tiltalte ikke betaler tilbake umiddelbart, er ikke tilstrekkelig til å dømme han for underslag av pengene. Når det gjelder flybillettene har retten vært mer i tvil. Dette fordi retten er kommet i tvil om hva som egentlig skjedde med flybillettene. Om tiltalte tok sin del av billettene og forsvant, eller om Wangens kone hadde hånd om både sine egne og tiltaltes.

For retten kan det synes som om forholdet under denne tiltalteposten er det forsvarer kalte en ulykksalig rotete forretning. Tiltalte må derfor frifinnes for dette forhold.