Dømt in absentia

Kjennelsen i Orderud-saken kan kanskje gi svaret på hvem det var som skjøt, skriver Dagbladets Halvard C. Hanssen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LILLESTRØM (Dagbladet): Stemningen er elektrisk når lagrettens formann reiser seg, og det kommer som en utladning når han svarer ja. Avdelingssjef Arill Bråthen leser høyt og tydelig, nesten mekanisk: Ja, med mer enn seks stemmer. Tre ganger etter hverandre svarer han ja på spørsmålet om Per Orderud er skyldig i å ha medvirket til en annens død. Tre ganger svarer han ja på spørsmålene om medvirkningen skjedde med overlegg. Så går han løs på Veronica Orderud, Kristin Kirkemo Haukeland og Lars Grønnerød. I løpet av fire minutter har han forkynt juryens kjennelse der alle de tiltalte er funnet skyldig i medvirkning til overlagt drap på tre forsvarsløse mennesker.

DE DREPTE BLIR IKKE NEVNTved navn. Det er kanskje derfor kjennelsen høres så mekanisk og uvirkelig. Det er kanskje derfor det blir så merkelig stille når lagrettens formann gir spørsmålsskriftet fra seg til dommeren. Det er som en utmattet tomhet brer seg gjennom salen. En fullsatt rettssal har nettopp fått Orderud-sakens endelige kjennelse, men det er som om vi er blitt snytt for selve dommen. Per og Veronica Orderud er dømt, men de er dømt «in absentia». Ekteparet nekter å møte til forkynnelsen, og kjennelsen blir lest uten hovedpersonene til stede. De har nektet all skyld, og de nekter oss å se dem sitte der som domfelte for medvirkning til drap.

VERONICA OG PERvil ikke gi sine «fiender» gleden av å sitte der på utstilling når dommen faller. De har sett hvordan tilhørerne har trengt seg sammen i korridorene for å være vitne til domfellelsen. De har sett ansiktene og kanskje hørt kommentarene. De vet at de har sittet ubevegelige i salen og ventet i time etter time for nettopp dette. De har kanskje hørt dem klappe da rettsbetjenten opplyste at kjennelsen ville falle klokka halv seks. - Jævla kyllinger, skal Lars Grønnerød ha sagt om Per og Veronica, men de velger å møte dommen foran fjernsynsskjermen sammen.

KRISTIN KIRKEMO HAUKELANDsitter med steinansikt og får dommen, mens Lars Grønnerød skvetter til. Det er likevel ikke dem vi er mest interessert i. Vi snur oss mot familiebenken der vi hører gråt. De dømte kvinnenes mor sitter lenge med nesten utrykksløse øyne før hun bryter sammen og blir hjulpet ut av venner som skjuler tårene hennes mot nærgående fotografer. Folk jeg er blitt kjent med i utallige røykepuaser ute på tribunen sitter oppløst i tårer, og tårene forteller meg at Orderud-saken er mye mer enn juss.

SELVE ORDERUD-SAKENer over. Juryen sier det er bevist at de fire på tiltalebenken planla drapene på Kristian og Marie Orderud og Anne Orderud Paust. Hvilke beviser og hvilke forklaringer de har lagt mest vekt på får vi aldri vite. Vi vet bare at minst sju av de ti jurymedlemmene er overbevist om de tiltaltes skyld i medvirkning til drap. Juryen har gitt oss de skyldige, men de har ikke gitt oss svaret på det vi alle vil vite: hvem var det som skjøt? Medvirkning til drap er like straffbart som selve drapet, men det er og blir en juridisk forståelse av skyld, og når ingen kan dømmes for selve gjerningen, blir medvirkningen nesten en konstruksjon.

EKTEPARET PÅ ORDERUD GÅRDble dømt «in absentia» og for folk flest må det være som om også selve drapshandlingen er fraværende i saken. Vi vet at også juryen har hatt sine tanker om nettopp det fordi de har spurt lagmannen om overlegg og straffeutmåling. De vet det er de skyldige som sitter foran dem på benken, men de vet ikke hvem som er skyldig hva. Annet enn medvirkning. Loven sier de ikke trenger å vite det, og lagrettens kjennelse er kanskje den eneste muligheten å få vite det på.