Donau - elva som har sett alt

Donau er brun av forurensning, rød av blod og tjukk av historie. Magasinet har møtt menneskene langs elva.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PAJA HAR SETT NOK av livet til å være like usentimental som Donau selv. Han har opplevd tre kriger og lever fra hånd til munn på Fiskerøya i Novi Sad i Jugoslavia. Han er forbanna på både Bill Clinton og sin egen regjering. For mens Clinton og hans bomber stengte Donau rett ved Pajas beste fiskeplasser, så har regjeringen innført midlertidig fiskeforbud på grunn av forurensning. En Satans gjeng hele bunten, mener Paja, og sier ord som Magasinets tolk rødmende nekter å oversette.

Det skal dreie seg om frodig banning, og både mødre og sønner, og altså Clinton og Kostunica. Men hvem som gjør hva med hvem, forblir Pajas og tolkens hemmelighet. Og ennå er dagen ung, så det har bare blitt noen få drammer av det nasjonale plommebrennevinet slivovitsj.

- Se, alt dette er Clintons verk, sier Paja når vi kjører over Donau ved Frihetsbrua. Brua ligger med brukket rygg i Donau to år etter NATOs bombing av Jugoslavia. Vinden blåser friskt i Pajas bart der han manøvrerer den lille, sprukne fiskebåten med myndig hånd i den strie strømmen. Etter utskjellingen smiler han, for Paja fisker selvsagt som før, med garn, helt ulovlig, uansett forurensningsfaren. Livet har lært ham å overleve, og Paja er altså henvist til å overleve av Donau.

DONAU ER DEN ØKONOMISKE og kulturelle livsnerven i Sentral-Europa og på Balkan. De knuste betong- og metallkonstruksjonene i Frihetsbruas brukne rygg forteller sin historie om et nervesystem i ulage. Fem ueksploderte Tomahawk-raketter ligger på bunnen her, og en bombe skal være i selve brukonstruksjonen. Det er farlig arbeid å få nervesystemet i orden igjen.

Den økonomiske utviklingen på Balkan hindres sterkt av at elvetrafikken på Donau i to år har vært lammet. Krigsruinen Frihetsbrua og en pongtongbru i Novi Sad hindrer trafikken - og dermed den økonomiske utviklingen på Balkan. Det er både de store nasjonale økonomiene, og de helt små - som Pajas - som ennå lider to år etter krigen.

- Fisket her er nesten ødelagt. Jeg kommer ikke ned elva, til de underjordiske hulene sør i byen der de store fiskene gjemmer seg, sier Paja. Han kommer ikke forbi pongtongbrua lenger ned. Det er som om en stor del av elva hans er tatt fra ham.

For ti år siden kom Paja selv rekende langs elva, fra Donaus sideelv Sava, som flyktning fra Slavonski Brod i Kroatia. Det var da krigen mellom serbere og kroater begynte, og vitner kunne fortelle at Sava rant rød av blod fra massakrerte kroater. Så rant Sava ut i Donau, og fortsatte sin rolige flyt mot Svartehavet som om ingen ting hadde skjedd.

MEN SÅ HAR OGSÅ DONAU SETT MYE. Her har hundrevis av folkegrupper blitt skyllet i land etter flere runder med store folkevandringer. Mange er blitt skyllet bort igjen med den samme mangel på sentimentalitet som serberen Paja uttrykker når han trekker på skuldrene av massakrene på kroater langs elva Sava for ti år siden. For livet er likevel kort, og det er aldri for tidlig med et glass slivovitsj, det hjemmelagde brennevinet som tilsynelatende er det eneste serbere, kroater og de bosniske muslimene i det tidligere Jugoslavia fortsatt har felles.

Donau har sett utallige stater komme og gå. I nordvest, i Tyskland og Østerrike, er det en slags orden i sysakene. Wien er spissborgerlighetens hjemby i Europa, men etter at Donau har passert de blankpussede marmorfasadene i den østerrikske hovedstaden, blir den politiske og kulturelle ferden både farligere og mer spennende.

Etter jernteppets fall har to nye stater sett dagens lys, den ene er Slovakia, der Donau renner forbi den vakre hovedstaden Bratislava i stor fart. Denne lillebroren i det tidligere Tsjekkoslovakia skilte seg på fredelig vis. Den andre er Kroatia, som skilte seg etter en blodig krig med serberne.

Donau

  • Donau er Sentral- og Vest-Europas lengste elv. Den passerer gjennom ni land - Tyskland, Østerrike, Slovakia, Ungarn, Kroatia, Jugoslavia, Romania, Bulgaria og Russland - på sin ferd fra Schwarzwald i det vestlige Tyskland til Svartehavet.
  • Donau renner gjennom fire hovedsteder:

Wien, Budapest, Bratislava og Beograd.

Elva er selve nerven i mange av landenes økonomi, kultur og historie.

  • I 1991 startet krigen mellom serbere og kroater i Jugoslavia. I den lille byen Vokuvar ved Donau skjedde den første store massakren i disse krigene, da serbisk milits massakrerte kroatiske pasienter og ansatte ved

byens sykehus.

  • Siden har vi hatt ti år med forskjellige kriger på Balkan. For to år siden bombet NATO det som var igjen av Slobodan Milosevics Jugoslavia. Resultatet var elendig for Donau og

folkene rundt elva. Brukne bruer og

forurensning fra bombede fabrikker langs elva hindrer skipsfart og fiske.

  • Ødeleggelsene var store, men folkene ved Donaus bredder har til alle tider vært i krig og konflikt. En grunn er den mosaikken av folkeslag som har slått seg ned langs elva.

  • I fjor høst ble serbernes krigerpresident Milosevic avsatt av folket etter et valg han forsøkte å manipulere. Den nye regjeringen får vestlig pengestøtte, men gjenoppbyggingen går sakte.

PÅ KAFÉ VED DEN VAKRE KATEDRALEN i Osijek i Kroatia sitter forfatteren Ervin Heine. Han drikker tyrkisk kaffe, som man har gjort i mange hundre år her på Balkan. Så får det ikke hjelpe at serberne mange steder nå kaller det samme brygget for serbisk kaffe, siden kaffe også er politikk.

Ifølge en legende kom kaffen til Europa nettopp over Donau. Det var da ungarerne og tyrkerne sloss om Budapest før den tyrkiske invasjonen på 1500-tallet. Tyrkerne ble slått tilbake etter først å ha befestet seg på vestsiden av Donau. Ungarerne fant en sekk med brune bønner som de trodde var hesteftr. De kokte bønnene, og opp steg en herlig aroma. Siden hestene ikke ville ha brygget, drakk de det selv, og siden levde europeerne og kaffen lykkelige sammen, og det vil de gjøre til sine dagers ende, forteller legenden. Noe godt hadde altså tyrkerne med seg.

Ervin Heine drikker altså sin tyrkiske kaffe, og er ingen hardtslående kroatisk nasjonalist, noe det for øvrig er nok av her. Men han mener at tida har løpt fra harmoniske mangenasjonale statsdannelser på Balkan.

- Det er den samme grunnleggende årsak til at både det habsburgske dobbeltmonarkiet forsvant etter 1. verdenskrig, og at Jugoslavia ble borte på 90-tallet. Hovedgrunnen er at de folkene som var minoriteter, ville ut av den store staten. Det handlet om sterke krefter som ville ha selvstendighet, sier Heine.

Selv er han halvt kroat og halvt tysker, en vanlig blanding langs hele Donau, siden grupper av tyskere har kommet ned elva og bosatt seg overalt. Det har tradisjonelt vært store tyske bosettinger både i Ungarn, Kroatia, Serbia, Romania og også noe i Bulgaria.

Heine ser på Donau i disse traktene som grensa mellom øst og vest i det sentrale Europa.

- Historisk sett har grensa mellom sivilisasjon og barbari gått her, sier Heine, og man må minne seg selv om at han altså er en lavmælt, smilende intellektuell, og ingen storkjeftet kroatisk nasjonalist.

Han snakker om skillet mellom katolisisme i vest, og den serbiske ortodokse kirken i øst. Om renessanse og opplysningstid vest for Donau, og om noe som likner på middelalder og historisk mørke på østsiden av elva. Han mener blomstringsperioden her var fra 1850-tallet til 1. verdenskrig, det habsburgske dobbeltmonarkiets beste år.

Men tysk-kroaten forteller også en annen historie fra Osijek i de blomstrende åra. Om en skomakerlærling av tysk herkomst som var ute en kveld etter portforbudet. Han ble tatt av politiet, og mistenkt for et innbrudd samme kveld. Gutten ville ikke svare på hvor han hadde vært den kvelden, og selv om han forsikret politiet at han ikke hadde noe med innbruddet å gjøre, så ble han dømt til døden og hengt. Først to dager etter at han var død, kom ei kroatisk overklassejente og fortalte at den tyske skomakerlærlingen var hos henne da innbruddet skjedde. Et kors blir reist på retterstedet etter dette justismordet. Og hva forteller denne historien oss, bortsett fra at ung kjærlighet aldri er enkel?

- Den forteller at det var store både nasjonale og økonomiske motsetninger også i habsburgerdynastiets blomstringstid. Livet har aldri vært enkelt her, sier Ervin Heine.

For ti år siden var han gymnaslærer. Da fikk serbiske elever melding hjemmefra om at de ikke kunne høres i dagens lekse fordi de hadde måttet stå væpnet vakt hele natta ved barrikader serberne hadde bygd opp rundt Osijek. Det var våren for ti år siden, rett før bombene begynte å hagle.

- Guttunger som er tvunget til å stå væpnet vakt hele natta av sine foreldre. Barbarer, sier Heine.

NOEN MIL LENGER ØST - på den andre siden av Donau - sitter den angivelige barbar Vera Soti. Hun ler så det skraller av at grensa mellom sivilisasjon og barbari går langs Donau - og enda mer av at det ikke lenger skal være plass til multietniske stater på Balkan.

Som Ervin Heine er hun både tysk og kroat. Men i tillegg er hun ungarsk, serbisk, slovakisk og jøde. Dessuten er hun en framtredende intellektuell i Novi Sad og direktør i den største avisa Dnevnik - eller Dagbladet - legger hun leende til når hun får mitt visittkort. Hva slags etnisitet hun har, bekymrer henne naturlig nok ikke stort.

- Enten så er jeg europeer, eller så er jeg ingenting, sier hun. Vera Soti er ei bestemt dame som i alle år har bekjempet Slobodan Milosevic og hans krigspolitikk. Og siden alle jugoslaviske statsborgere må skrive nasjonaliteten inn i passet sitt, så har hun rett og slett skrevet «ingenting».

- Jeg foretrekker å være «ingenting», jeg synes det er best slik, sier hun. Vi spiser feite pølser og drikker øl og snaps fra Vojvodina, dette kulturelt sammensatte og spennende autonome området nord i Jugoslavia som grenser til Ungarn. Nå er hennes hjertesak større autonomi fra Serbia.

Fra gammelt av er både ungarsk og slovakisk offisielle språk i Vojvodina, i tillegg til serbisk og kroatisk, eller serbokroatisk som det het i gamle dager, før både serbere og kroater fikk hastverk med å lage språklige skiller av politiske grunner.

- Både Kostunica (president i Jugoslavia) og Djindjic (statsminister i Serbia) får anfall når de hører om autonomi (selvstyre), sier Vera og ler. Men hun mener at både det mangenasjonale Vojvodinas egenart, som gjør området helt forskjellig fra resten av Serbia, og provinsens rolle som økonomisk melkeku for resten av Jugoslavia, gjør at det ikke er noen annen vei enn autonomi.

DET ER NATT I NOVI SAD. Donau flyter upåvirket av at enda en kilde til konflikt ved hennes bredder er under utvikling. Elva virker søvnig, men ved pongtongbrua løsner en gruppe arbeidere noen hengsler, og snart bretter brua seg ut som en annen skjøge i natta. Halliken er den jugoslaviske stat som tar blodpenger for å slippe trafikken forbi. Men kundene er mange, og snart flyter store lektere med rik last både opp og ned ved pongtongbrua. Trafikken er sterkt regulert og får holde på 12 timer hver 14. dag. Elvas folk er fortvilte.

Tidligere på dagen var fotograf Lillegård og jeg ute på elva og snakket med mannskapene på lekterne som ofte har ventet i flere døgn på at pongtongbrua skal åpnes. Vi legger til ved en rusten rumensk holk, og blir bedt om å forsvinne i en helvetes fart. Men tross den ugjestmilde mottakelsen skriker kapteinen ut sin vrede idet vi kaster loss.

- Jeg tjener tre dollar dagen og jobber 24 timer i døgnet. Er det normalt? Det er en katastrofe for oss at NATO bombet, skriker han etter oss.

På en annen lekter er det litt mer normalt. 1. styrmann Jakim Jakimov styrer en bulgarsk lekter som er på vei fra Tyskland til Vidin i Bulgaria. Der skal lasten med 190 splitter nye BMW-biler losses, og fraktes videre til den historiske fienden Tyrkia. Så Jakim Jakimov frakter rikdommen fra en del av verden til en annen, og selv får han 20 dollar dagen for slitet og smiler tappert.

Den bulgarske Donau-flåten jobber bare 20 prosent av hva den gjorde før NATOs bombing, og jugoslaviske myndigheter tar 32 000 kroner i toll hver vei på ei elv der alle land i en møysommelig prosess før krigen jobbet seg fram til avtaler om tollfrihet. Jakim rister på hodet, og håper på bedre tider. Med heller ikke han tror på løftene om at restene av Frihetsbrua skal være fjernet i løpet av sommeren.

JAKIM JAKIMOV ER BLANT DEM som intenst vil at Donau skal finne tilbake til seg selv. Det samme vil Tihomir Smud. Han kaster fiskestanga ved Vokuvar, byen som ble kjent som den første der det skjedde en stor massakre da krigen startet for ti år siden. Her ble de kroatiske pasientene på byens sykehus massakrert av serbiske militære grupper. 1100 sivile, og 600 kroatiske forsvarere, døde, ifølge offisielle tall. Da er de serbiske falne holdt utenfor.

- Dette er verdens ende, her skjer ingen ting, mener Tihomir Smud. Han ser over på den andre siden av elva, der serberne holder til, og er så trøtt, så trøtt av fiendskapen.

- Vi fisker jo den samme fisken, sier han.

Vukovar sentrum ser fortsatt ut som en krigsruin. En guttunge kikker skrått på fotograf Lillegård der han går på vei hjem fra skolen. Stemorsblomstene gir i det minste litt farge til de ti år gamle krigsruinene.

På et gatehjørne står noen kroater ved en kafé og mener nordmenn er meningsløse mennesker, sånn helt generelt. For de norskstøttede prosjektene i byen ansetter serbere framfor kroater, mener de.

På bussholdeplassen står den arbeidsløse serberen Ivan med sin gamle Opel. Han får ingen jobb av norske firmaer selv om han var en av de 4000 serberne fra Vukovar og Øst-Slavonia som strømmet til Norge for å søke politisk asyl for fire år siden, og har bodd både i Os og på Rørås.

- Norge? Hva skal jeg si? Jeg var der i nesten to år, og gjorde ingenting. Det var mest av alt meningsløst, sier han. Nå har han vendt tilbake til Donau og Vokuvar. Ikke akkurat meningsfylt det heller, men han blir i hvert fall ansatt av Magasinet som sjåfør for en dag. Og sånn går nå Ivans dager.

MEN VI MÅ VIDERE. Beograd - den hvite by - er vårt neste stoppested. Og akkurat som Donau bare er mytisk blå, så er Beograd bare mytisk hvit, etter den tyrkiske festningen Kalemegdan bygd på en kalkklippe i gamlebyen.

I motsetning til Budapest lenger nord minner både arkitektur og moskeer i den serbiske hovedstaden om tyrkertida fra 1521 til 1867.

Annerledes er det i byens nordlige utkant. Her ligger Zemun, et senter for tysk, ungarsk og jødisk kultur fra Habsburg-tida, helt fram til 2. verdenskrig.

Her sitter Lada Trokhar (82) på krakken sin utenfor sitt trekkfulle hus, som er mye vennligere nå på en forsommerdag, enn om vinteren. Det er bølger av levd liv i hennes ansikt, og litt av Donau renner trolig i hennes årer. For her har hun levd og her har hun seilt, som datter av en elveskipper har hun seilt langs hele elva opptil mange ganger. Men nå vil hun ikke mer. Nå vil hun vekk.

- Enten vil jeg dø nå, og da kan de hive meg på elva, eller så vil jeg til Kroatia, sier hun. For Lada er kroat, og har villet reise herfra de siste ti årene, de årene Slobodan Milosevic har hatt makta i Jugoslavia.

Under 2. verdenskrig var Zemun ungarsk, og dermed under nazistisk kontroll. Lada forteller om byens jøder som ga godterier til sine naboer for liksom å be om godt vær før det alle visste skulle skje, skjedde.

- Hva kunne vi gjøre, sier Lada nå. Tyskerne tok jødene. Så kom Titos partisaner og tok både tyskerne og Zemun, men lot Lada få være i fred. Så sitter hun der, Lada, og ser Donau renne forbi med alle sine hemmeligheter.

Tilbake i Budapest går fotograf Lillegård og jeg saktere enn elva flyter, og oppdager at Donau også har ei framtid. To tvillingsøstre bruker elva som lekeplass, slik millioner av mennesker gjør langs Donaus bredder. Det er høy sol og lukt av tidlig sommer. De leker helt uvitende om Ladas skjebne lenger nede langs elva. De peker mot himmelen, og kanskje varsler de at Donau skal bli elva som samler folk og kulturer, og ikke elva som splitter dem.

Og Donau, denne elva som er sine landskapers biograf, renner sakte videre, der hun samler slammet og historiene fra sine bredder, og har i seg så uendelig mange flere historier enn den du har lest her.

PÅ SKOLEVEI: 1100 sivile ble drept her i Vokuvar for ti år siden. Det var her verden skjønte at hele Jugoslavia kunne komme til å bade i blod.
TRØTT AV FIENDSKAP:</B> Kroaten Tihomir Smud fisker ved verdens ende i krigsruinen Vukovar. Serberne bor på den andre siden, til høyre i bildet.
GOD STØTTE: En gutt i Budapest gjør lekser. Han lener seg til et eldgammelt tre. Donau gir også liv.
DYR LAST: Jakim Jakimov er styrmann på en elvebåt som frakter 190 splitter nye BMW-er ned Donau. Han venter på at Donau skal åpnes i natt.
DONAUS DATTER: Lada Trokhar har bølger av levd liv i sitt ansikt, og Donau i sine årer. Faren hennes var elveskipper i mange år.
FRAMTIDA: To tvillingsøstre bruker Donaus bredder som lekeplass, slik millioner av mennesker gjør. De varsler at Donau også har ei framtid.
<B>MÅ LEVE AV DONAU:</B> Serberen Pajas verden er ødelagt av Clintons bomber og av regjeringens fiskeforbud. Men Paja fisker nesten som før, og synes både Clinton og regjeringen er en satans gjeng.