- Dønn kjedelig!

DØNNA (Dagbladet): Rømlingene Marit Sørensen (17) og Trine Johansen (13) er tilbake på Dønna etter en smak av storbylivet. - Her er det like dønn kjedelig som for tre uker siden, sier jentene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går blåste en bitende vind over det vintermørke øyriket på Helgelandskysten. Mandag falt det 20 centimeter nysnø, dagen etter ble alt vasket bort av regn og storm.

I sørpa midt i det lille tettstedet Solfjellsjøen står to slitne og skamfulle unge jenter med hendene i boblejakkelommene. Værgudene kunne ikke gitt dem et tristere gjensyn med stedet de rømte fra for tre uker siden - med 13000 sparekroner som kapital og bikinier i bagasjen. Bare de selv vet hva de jaktet på og hvor de hadde tenkt å ta veien. Det eneste som er sikkert er at ferden stanset i Sverige.

Angitt av pizzamann

Dønna-folk er rause, de unge som har bidratt til å gi øya ryktet som Skandinavias kjedeligste plass, er allerede tilgitt. Men vel hjemme er de to ikke særlig meddelsomme om sin ekspedisjon - som helt klart ble avbrutt mot deres vilje:

- Æsj. Han pizzaselgeren i Stockholm er en drittfyr, sier Trine. Mannen som tipset politiet om sine norske stamgjester, står ikke særlig høyt i kurs.

- Det virker ikke som om dere synes det er noe stas å bli hentet hjem?

- Nei. Det er så gørr kjedelig her. Vi blir jo bare gående her og traske, sier Marit.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Dere ble kjendiser i norske og svenske medier. Bekymrede foreldre og venner lå våkne om natta. Dere ble etterlyst via Interpol. Et tjuetall politimenn lette etter dere i Sverige. Dere skapte litt av et oppstyr?

- Huff. Det er bare teit og flaut. Og helt unødvendig. Vi skulle jo bare en liten tur vekk. Og vi hadde tenkt å ringe hjem. Vi kom bare ikke så langt, sier Trine.

- Hvorfor dro dere til Stockholm?

- Fordi byen er stor, spennende, det skjer masse der. Og så ligger den ikke så langt unna Dønna.

- Alle lyver

- Men veldig mange som kjenner dere mener jo at dere har etterliknet rollefigurene i filmen «Fucking Åmål» - de jentene dro også fra landsbygda og til Stockholm?

- Alle lyver om oss nå. Vi har jo sett filmen. Men det er ikke sant alt det folk nå sier om oss.

- Men dere hadde jo pikerommene fulle av «Fucking Åmål»-effekter. Derfor er det kanskje ikke så rart at folk tenker sånn?

- Å ja? Jeg vet ikke noe om hva folk tenker. Vi har vår lille hemmelighet, sier Marit.

- Vi må gjøre hjemkomsten så smertefri som mulig. Ingen skal straffes eller dømmes for det som har skjedd. Jeg ber om at folk behandler Marit og Trine på vanlig måte, sier Arnfinn Sørensen, Marits pappa.

Verken jentene eller foreldrene vil foreløpig snakke om hvordan flukten ble planlagt, eller hvordan den ville ideen oppsto i to ungpikehoder. Jentene følte bare en kjempestor trang til å komme seg vekk. Og akkurat nå er de så opprørske at de kanskje ville gjort det samme igjen, om de fikk sjansen.

Må passes på

Sist gang tok de ferja til Sandnessjøen og dro videre ut i den store verden. Men nå vil ferjeskipperen storme mot telefonen neste gang han ser Marit og Trine stige om bord uten voksent følge.

- Et under at det gikk bra med dem. Jentene må ha vært helt bortkomne der nede. Men de har vært heldige, det skjer så mye fælt i storbyene. Sannelig om jeg hadde reist aleine til Stockholm, mener servitør Kate Mortensen på Oves kro.

Det er ikke noe spesielt med Dønna, som har 1500 innbyggere og er like gjennomsnittlig som en hvilken som helst norsk kystkommune. Her er de blitt nærmere 20 prosent færre innbyggere siden 1980, her legges småbrukene øde uten at noen fører arven videre, også her kvier de unge seg for å gå i fiskebåten.

Parabolland

Dønna strir med mange problemer, et av dem er at så mange unge synes det er så fordømt kjedelig å bo her. De venter på å bli ferdige med ungdomsskolen, sånn at de kan flytte til byen. Vakker natur, fiske og friluftsliv frister ikke, på Dønna blir kveldene lange for 13-åringer som ikke vil sparke fotball, spille i korps eller gå i speider'n. Andre finner trøst i den høye parabolantennetettheten på Dønna:

- De unge sitter hjemme og ser på virkelighetsfjerne ungdomsserier. Der ser de sjølopptatte jevnaldrende bo i flotte leiligheter, suse rundt i flotte biler og bruke masse penger. Det er klart noen blir påvirket, og da blir det ekstra trist å bo her, sier Ap-ordfører Anne Sofie Mathisen.

Fucking Dønna?

Hun innrømmer at fritidstilbudet er dårlig, og at de ikke har vært flinke nok til å ta de unge med på råd.

- Det er naturlig at de søker spenning i en brytningstid, men hvorfor må ungdommen alltid klage og vente på at alt skal legges til rette? Jeg synes det blir mer og mer tiltaksløshet, sier hun, og spør:

- Er det mer trygghet og omsorg i byene? Er enkeltmennesket mer synlig i byene? Hvorfor rømmer folk fra byene? Jeg er skeptisk til måten dere i media har kastet dere over Dønna på. Bylivet forherliges, noe er liksom helt gærent med oss fordi vi ligger i utkanten, sier ordføreren.

OPPRØRERE: - Vi har sett «Fucking Åmål», innrømmer Marit og Trine, flaue over å ha blitt avslørt, og ikke alt begeistret for å være tilbake på Dønna.