Doping og kugalskap

Jo visst var det fælt, dette i Lahti. Nå gjelder det jammen å skjerpe seg. Men la oss ikke blande inn kosttilskudd og høydehus. For det er noe helt annet enn bloddoping, slik idrettspresidenten så treffende uttrykker seg. Da så.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Riktignok har høydehuset det samme formålet som bloddoping, men uten ekle sprøyter og stoffer. I dette tilfellet faller den formelle regelen sammen med estetisk finfølelse, men den etiske forskjellen er ikke lett å få øye på. Er det i det hele tatt her problemet ligger - i regler, grenser og kontroll? Det må da handle om noe mer enn å følge reglementet? Det er nemlig en forskjell mellom det som er tillatt, og det vi bør tillate oss, slik det er en forskjell mellom jus og anstendighet.

Seierherrer

I det lange løp vil det være vanskelig å begrunne og definere grenser - mellom ulike stoffer, ulike teknologier, ulike hensikter. Enda verre er det å leve med slike grenser: De frister til utprøving og tildekning. Seierherrer blir de som mestrer begge kunster: balansegang og kamuflasje. For resonnementet vil alltid være det samme: Hensikten krever midlet. Dermed er jeg framme ved mitt ærend. Er ikke det vi nå ser, et ektefødt barn av vår tid og vår kultur? Er det ikke et resultat av den moderne tenkemåten?

For modernitetens kodeks har vært nettopp denne: Gitt et mål, så finner vi midlene. Noen ganger har mantraet vært framgang, andre ganger nytte, nå altså prestasjon. Ideologisk orden og etnisk renhet er variasjoner over samme tema, slik Zygmunt Bauman ettertrykkelig har påpekt.

I dag har vi midler som aldri før, og nye grenser sprenges. Nettopp i biologisk og medisinsk sammenheng er vi vitne til dette. Vi skreddersyr gener, kloner individer og finner behandling mot alt. Det later til at vi nærmer oss den vidunderlige nye verden som Huxley beskrev, der alle lidelser kan helbredes, ulykkelige skjebner forhindres og alder viskes ut. Denne iveren etter det perfekte burde minne oss om historiske traumer det ellers er på mote å ta inn over seg.

Ta sjanser


Appetitten på framgang innebærer at vi er villige til å ta sjanser. Etter hvert ser vi hvordan det slår tilbake på oss som forbrukere. Kugalskap er bare ett av flere eksempler på hva det intensive landbruket innebærer. Miljøgiftene i torsken får industrien ta skylda for. Parallellen er klar: Kugalskap og kreftfare er like logiske konsekvenser av presset på produksjonsfaktorene som doping er et resultat av presset på prestasjonsfaktorene. Derfor er landbruksministeren og skipresidenten i samme båt, og de snakker samme språk. De stoler på kontrollene og gir ingen stoppordrer.

Ikke minst handler doping om penger - for både utøvere, forbund og sponsorer. De samme sponsorene som trakk sørgeteppet over reklamen idet avsløringene kom, er avhengige nettopp av de prestasjonene som doping er med og skaper, ja, som langt på veg forutsetter doping.

Hører sammen


Mer og mer ser vi at problemer ikke kommer alene, men hører sammen. Desto mer umulig blir det å angripe dem stykkevis og delt. Det virker lite sannsynlig at vi kan få bukt med doping i det idrettsmiljøet vi ellers har, der både virkemidler og kommersialisering ikke bare invaderer breddeidretten, men også sprer seg til barne- og ungdomsidretten.

Det er dette som er problemet: Vi kan ikke skille ut nisjer av renhet og prektighet - i en kultur som ellers hyller alle slags spekulasjoner og balansekunster. Det er vanskelig å desinfisere avgrensede områder i en smittefarlig verden. Verst er det at vi ikke vet hvor langt smitten er kommet. Også slik er det en likhet mellom doping og kugalskap. Konklusjonen er like enkel som dramatisk: Det trengs en kulturrevolusjon i idretten. Der også. Vi er alle medskyldige.