Dørums svenneprøve

Carsten Smith blir 70 i sommer, og nå starter jakten på ny høyesterettsjustitiarius.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR JUSTISMINISTER Odd Einar Dørum nå setter i gang prosessen for å finne en ny høyesterettsjustitiarius etter Carsten Smith, står han i et avgjørende rettspolitisk valg. Utnevnelsen av Carsten Smith i 1991 var i seg selv et slikt veivalg, initiert av den forrige sentrum-høyreregjeringens justisminister Else Bugge Fougner. Hun gikk til universitetet og fant en rettslærd som ikke bare ville strippe dommerne for sine kapper, men som erklærte at han så på Høyesterett som et politisk organ, og burde være det. I dag er ikke det lenger et kontroversielt standpunkt, men det satte juristenes leir i brann en gang på midten av 1960-åra da historikeren Jens Arup Seip målbar det samme syn.

NÅ ER DET IKKE som provokatør om jussens pontifikalier eller konstitusjonelle plass Carsten Smith har skapt vei i den juridiske velling. Med ham som kaptein har vår øverste domstol skiftet kurs, i alle fall noen grader. Arbeiderpartistatens statsvennlige styringsjuss er blitt modifisert med sterke innslag av liberal rettighetsjuss. Søkelyset er rettet mot rettssikkerheten i forvaltningsstaten. Staten kan ikke lenger med selvfølgelighet vente å vinne når Høyesterett avsier sine dommer i konflikter mellom individ og forvaltning. I det minste blir det delte kjennelser. Menneskerettigheter, internasjonale konvensjoner og rettsskapende dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg er etablert som viktige rettskilder for norske domstoler. Dette er tidsriktig juss, og Carsten Smith har vært en pådriver for å styre norsk rettspraksis i denne retningen. I en viss forstand er derfor ikke Høyesterett lenger Norges høyeste rett. Den ligger i Strasbourg, og slik sett blir Carsten Smith kanskje den siste Norges høyesterettsjustitiarius.

VEIEN MOT DENNE TILSTANDEN har vært brulagt med dissenser. For under Carsten Smith har Høyesterett ikke bare vært et politisk organ, men til like et diskuterende organ. Det har ført til mange mindretall, og fremst i mange av dem har Carsten Smith selv befunnet seg. Den mest iøynefallende dissensen handlet om noe så sentralt i menneskerettighetene som retten til å ytre seg, Kjuus-dommen fra 1997. Her avslørte retten et formidabelt sprik i synet på hva vi mener med ytringsfrihet, og flertallet var opplagt på kollisjonskurs med EMD. En annen skjellsettende dom er Bøhler-dommen fra 2000, en skattesak. Her innskrenket en enstemmig rett en forvaltningsmyndighets adgang til å ilegge straff. Menneskerettighetene og en rekke dommer fra EMD sto sentralt i argumentasjonen.

I EI TID DA kongehuset vakler og prinsessen registreres i Brønnøysund som underholdningsinstitusjon med agent og skatteplikt, og politikerne abdiserer for markedet, er det selvsagt mange som setter sine forhåpninger til Høyesterett som den siste verdige og distanserte institusjon i vårt konstitusjonelle liv. Men det har ikke vært Carsten Smiths prosjekt, og mange vil kanskje si at det har sin pris når Høyesterett står fram både splittet og debatterende. Men i rettens nye hus med utsikt til regjeringskvartalet, med Stortinget et steinkast unna og med bakdør mot landets fremste avisgate, Akersgata, har Carsten Smith ved alle anledninger prøvd å markere landets fremste domstol blant de konstitusjonelle makter. I store deler av etterkrigstida har ikke Høyesterett vært noe interessant statsorgan. Det har vært heller tynt mellom justitiarier som har markert retten. Når man stryker staten medhårs, er det ikke lett å synes i det politiske landskapet.

MEN NÅR SMITH om fem måneder trekker seg tilbake overfor aldersgrensens ubønnhørlige realitet, er det en utfordring til justisminister Dørum at han driver headhunting med sikte på at det ikke skjer et fall tilbake. Det gjelder også det rettspolitiske hovedsyn. For Smith har gått opp en sti som bør følges lenger enn en justitiarieperiode. Han har sådd et frø, men de mange mindretall han har befunnet seg i forteller at det tar tid å fylle hele enga. Jussen skal jo være det bestandige element i samfunnsutviklingen.

DET ER NOK MANGE som posisjonerer seg i disse dager. Det meldes f.eks. at det er tid for en kvinne nå. Det skal være dommer Liv Gjølstads tur. Det lyder politisk riktig. Men som jurist peker hun vel snarere bakover enn framover. Hun har ofte befunnet seg i flertallet der justitiarius Smith har vært i mindretall. Da ville det representere større kontinuitet om regjeringen vendte seg til sivilombudsmann Arne Fliflet, som har satt rekord som Stortingets vaktbikkje overfor en svellende forvaltning, en statsrettsmann med sans også for individets rettigheter overfor en overmektig stat, en tydelig instans i rettighetsdebatten. Under alle omstendigheter er dette en gyllen anledning for justisminister Dørum til å profilere seg. Han er fra sin første periode i justisministerstolen forbundet med sans for rettighetstekning, det flerkulturelle samfunn og aktpågivenhet overfor balansen mellom det felles vel og individets rett. Han bør velge en liberal juridisk stemme til å lede retten.