Døv og blind fiskeriminister?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I Stortingsrestauranten spiser man ikke bare fisk, for en gangs skyld snakker politikerne også om fisken. Forhåpentligvis er det et tegn på at Stortinget omsider er i stand til å vise interesse for forvaltningen av rikdommene i havet.
  • Fiskeriminister Otto Gregussen er «sjokkert» over fiskefuskomfanget og vil, prisverdig nok, rydde opp og iverksette gransking.
  • Men det er grunn til å spørre hvorfor han har ventet så lenge. Gregussen kjenner jo næringen som sin egen bukselomme. Han har bakgrunn fra Norges Fiskarlag. På 90-tallet var han også statssekretær og Jan Henry T. Olsens nærmeste medarbeider. Allerede den gangen var overfisket betydelig, ifølge havforskerne.
  • De siste dagers fiskespetakkel vekker derfor en viss undring blant mange langs kysten. I årevis har jo fiskere - og andre enkeltpersoner - hevdet at jukset er utbredt og systematisk. Mange har til og med lettet sin samvittighet etter å ha deltatt i ulovligheter, både i Barentshavet og i fjordene. Men de fleste har møtt taushet fra rederhold, Norges Fiskarlag og fiskeriministeren. Enten navnet har vært Olsen, Schjøtt-Pedersen, Angelsen, Brekk eller Gregussen.
  • På møtene i de lokale fiskarlagene har fiskerne fortalt den samme historien, med statsråder og statssekretærer som tilhørere i salen: Det jukses, og det jukses for store summer. Samtidig har Arne Luther, Kontrollverkets mann i Tromsø, gjentatte ganger varslet sine overordnede om triksekulturen og bedt om tiltak. Uten å bli hørt. Fylkesordfører i Finnmark, Arne Pedersen (Ap), kaller denne neglisjeringen en «politisk skandale». Han har en mistanke om at «noen har bestemt seg for å ikke ville vite».
  • Fiskerne hevder at reguleringene som ble innført etter den siste torskekrisa for ti år siden, må bære mye av skylda for elendigheten. Uansett kan fiskejukset få tragiske følger for kystnasjonen Norge. Kortsiktig økonomi, ikke økologi, synes å styre utviklingen. Stadig mer effektive fiskebåter er blitt sjøsatt, ofte med statlige pengebidrag. Men alt snakk om «lønnsomhet» gir jo ingen mening når ressursene høstes på en måte som truer framtidige generasjoner, både i havet og i norske kystbygder.
  • Og Fiskeridepartementet bør kanskje starte sin gransking med å gå i seg sjøl. Mange tonn fisk kunne vært spart om en modig minister hadde skjønt alvoret tidligere.