Døve greier

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Man skal høre mye før ørene mister sin funksjon. Men jeg har bare fått utdelt to av dem og har derfor sluttet å gå på konsert. Det har vært en gradvis avvenning, med en stadig mer kresen utvelgelse av favorittband som det er stas å ha sett. Jeg sier «sett», for det er begrenset hva du hører etter et par låter.

Ok, så er dette gammelmannsprat. Men hva er poenget med å sette volumet så høyt at instrumentene etter et par sanger forvandles til en metallisk lapskaus? Du blir stående og stirre apatisk mot scenen, med blodet rennende ut av ørene: Jeg ser at dere synger og spiller gitar der oppe, akkurat som på plata, men jeg hører dere ikke.

Som barn blir vi uavlatelig fortalt hva vi skal putte i munnen. Ørene får ikke samme omsorg. Derfor er det stadig flere av oss som spretter omkring i spenstige legemer uten å høre et kvekk.

Tinnitusofrene står fram med jevne mellomrom, noe som har ført til obligatorisk tilbud om ørepropper ved baren. Det er som om restauranter skulle dele ut neseklyper: «Hos oss liker vi at smakene slår hverandre i hjel, men hvis du klemmer denne over sniffeluka, unngår du det verste. Velkommen.»

Nylig var jeg likevel på en konsert der instrumentene kom til sin rett. Det var trøkk og det svingte, men lydnivået var mistenkelig lite smertefullt. Jeg snudde meg skeptisk mot miksepulten for å sjekke om den var kapret av en bestemor fra Foreningen mot støy, mens den halvdøve lydmannen lå bakbundet og sammenkveilet i en gitarkasse.

Du kan dø av mp3, ifølge EU, som har vært ute og målt. Særlig hvis du putter mp3 i ørene, noe som er ganske utbredt. Men forskjellen på en iPod og en konsert er at førstnevnte har volumkontroll.

Visstnok liker jeg å føle trykket i hodetelefonene, men jeg kjenner smertegrensen. Og hvis jeg likevel skulle ende opp døv, ja, så var det i grunnen verdt det.