Dr. Frichs formaning

Nå ønsker også leger seg tilbake til virkeligheten, skriver Arne Foss.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Pasienter følger ikke bestandig sine legers råd. Selv ikke de som risikerer å dø om de lar være. Og mange opplever legenes råd og formaninger som påtrengende. Pasienter føler både skyld og skam når de opplever at legen vifter med en moralsk pekefinger foran ansiktene deres.

Dette kommer fram i en doktoravhandling, utført av lege og forsker Jan C. Frich. Han har undersøkt hvordan personer med arvelig høyt kolesterol opplever og håndterer sin risiko for hjertesykdom. Undersøkelsen hans er omtalt på nettsida Uniforum, som tilhører Universitetet i Oslo.

Medisinsk genetikk er i eksplosiv vekst. Stadig flere av oss vil få vite at vi er bærere av en farlig sykdom som kan ramme oss en gang i vår framtid. Det er en ny og underlig situasjon. Mennesker ser seg selv i speilet, ser et friskt menneske, ikke et eneste tegn til sykdom, verken på kropp eller sinn. Men samtidig står de der med en ny kunnskap om seg selv, gitt dem av legevitenskapen. De har, i forhold til andre mennesker, en økt risiko for å få en bestemt sykdom. Samtidig vet de at det på ingen måte er sikkert at de vil få denne sykdommen. Det har også legene fortalt dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Risiko for sykdom kan være en tung bør å bære. Noen mener derfor at medisinsk genetikk, med sin kartlegging av arvemateriale og testing av gener, kan medvirke til at hele samfunnet etter hvert blir sykeliggjort. Legene selv ser denne vitenskapen som en mulighet til å utarbeide helt nye metoder til å forebygge og behandle sykdom.

I sin avhandling ville Jan C. Frich undersøke hvordan det er virkelig er å leve med en slik risiko for sykdom. Det viste seg at pasientenes opplevelse av sårbarhet varierte sterkt fra person til person. Og at pasientenes forståelse av risiko ikke sto i samsvar med legenes forståelse av denne risikoen. Behandling for arvelig høyt kolesterol er medisiner, mager kost og fysisk aktivitet. Pasientene tok ikke formaningene fra legene med samme alvor. Rådene fra legene ble fulgt i varierende grad, viste det seg.

Pasientene opplevde også møtet med helsevesenet forskjellig. En gruppe hadde ingenting å utsette på behandlingen. En annen opplevde behandlingen som påtrengende, men mente samtidig at råd og formaninger nok ble gitt i god mening og var et uttrykk for omsorg. Den tredje gruppen satt igjen med følelse av både skyld og skam etter møtet med behandlerne. Det denne gruppen likte aller minst, var instruksjonene om nødvendige endringer av kostholdet.

Medisinsk personell ser ofte på mat bare som ernæring. Men for mange er kosthold noe personlig. De mener at det de spiser sier noe om deres identitet, og at mat, både i sosiale og kulturelle sammenhenger, spiller en viktig rolle, sier Jan C. Frich. Hans formaning til sine legekolleger er derfor:

– Leger må godta at noen pasienter er mer opptatt av å kose seg med god mat enn av å leve lenge, slår han fast. Hans råd til legene er at de må sette seg inn i slike pasienters opplevelse av sin egen sårbarhet. Bare da kan de skreddersy et opplegg som passer den enkelte, mener han.

For leger kan det være en provoserende tanke at pasienter faktisk ikke er opptatt av å leve lenge. Men legene må bare godta at noen pasienter gjør alt de sier, mens andre synes at andre ting er enda viktigere, mener Jan C. Frich. Hans andre formaning blir derfor slik:

– Legen bør se seg selv som en rådgiver, og det er ikke nødvendigvis et nederlag om pasienten ikke følger alle rådene, sier han.

Egentlig vet vi veldig mye om dette allerede. Folk som er syke, som har fått en diagnose, tar ikke bestandig medisinene sine. Pasienter med diabetes spiser sukker. Folk med ryggskader orker ikke å ta alle øvelser hjemme som fysioterapeuten har pålagt dem.

I mange år nå har helsemyndighetene gitt oss to gode og kloke råd:

Vær i bevegelse og spis sunt.

Men vi blir sittende i TV-stolen. Og de som virkelig forsøker å slanke seg, går ofte raskt opp i vekt igjen. Det er et faktum som er vitenskapelig bevist. Og alt dette understreker noe som vi også vet fra før, at det er med livsstil som med holdninger, de er svært vanskelig å endre.

I boka «Hva er medisin» sier en annen lege, Edvin Schei, også at legene nok bør være mer interessert i pasientene sine enn diagnosene deres.

Medisinernes tankegang, jakten på biologiske årsaker og virkninger, kan lett føre til at legen mister både mennesket bak pasienten og det virkelige livet av synet, mener han.

Det er faktisk slik, også vitenskapelig bevist, at det som er sant for en statistisk gruppe ikke nødvendigvis gjelder for et individ.

Så når leger i velmenende hjelpsomhet pådytter folk verdier og atferd som statistisk sett kan virke fornuftig, så er de egentlig naive, mener Edvin Schei.