Drabantbylykken

Å flytte inn i en drabantbyleilighet på 50-tallet ble for mange et møte med paradiset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Der fikk man for første gang oppleve eget bad, do inne i leiligheten, romslig kjøkken. Kanskje til og med eget barneværelse.

De som så «Vestavind», fjernsynsserien som ble sendt på 90-tallet og som fulgte forskjellige familier fra annen verdenskrig fram til 70-åra, vil huske lykken familiene opplevde da de flyttet fra arbeiderslummen i Vika til en splitter ny drabantbyleilighet. Dessverre ble samtidig hele dette boligmiljøet i Vika revet, og vi har ingen minner om det. Men det er en annen historie.

Lørdag åpner Oslo Bymuseum en større utstilling, «Drabantbyen kommer», om bomiljø og byutvikling i Oslo etter 1948. Det blir en vandring i historien og fortellingen om alle de husløse, eller svært trangbodde, som i flere år sto på venteliste hos blant andre OBOS for å få leilighet.

Svært mange av drabantbyene ble reist av OBOS, og en av de fremste arkitektene for utviklingen av dem, var Frode Rinnan. Det meste i en ildsjels regi, byplansjef Erik Rolfsen.

I 1947 sto 30 000 hussøkende på Oslo Leiegårdskontors lister, i tillegg alle som ventet på OBOS-leilighet gjennom medlemskap.

Mor og far var blant dem. Jeg kunne sjøl fått en oppvekst i en drabantby. Mor og far kom til Oslo fra Vestlandet etter krigen og lette etter både hus og arbeid. Det ble mange flyttinger. Siste sted familien bodde, før vi trakk lykkelodd i OBOS, var ved Bislet på ett rom, med delvis adgang kjøkken.

Der bodde fem stykker, broren min og jeg sov i en skapseng, et svært praktisk møbel som er forsvunnet fra markedet. Jeg husker ikke hjemmet vårt som trangt, men det må ha vært annerledes for de voksne. Og stadig kom det overnattingsbesøk av tallrike slektninger rundt i landet.

Det ble ikke drabantby for oss, men en OBOS-leilighet ved St. Hanshaugen. Gleden var den samme: En ny, moderne bolig slik som i drabantbyene. Innskuddet var 2000 kroner, en formidabel sum for en arbeiderfamilie. Møbler og utstyr kom etter hvert i hus på avbetaling.

Man fikk bad, med kaldt og varmt vann! Slutt på lørdagene med karbad ved Oslos offentlige bad. Slutt på do i oppgangen eller i gården. De som kom til drabantbyene fikk sol og luft og natur. Skitne fabrikkstrøk, trange og mørke bakgårder og gater ble snart glemt.

«Vi kan ikke skape førsteklasses borgere i tredjeklasses boliger», uttalte boligreformator Liv Schjødt i 1950. Lars Emil Hansen siterer henne i sin interessante og fyldige artikkel i Bymuseets katalog for utstillingen som tar opp mange sider ved drabantbymiljøene og boligmangelen etter krigen.

Rundt halvparten av Oslos befolkning bor i drabantbyene, utskjelt og elsket, i Oslo fordelt på 20-30 områder fra Lambertseter til Tveita, Stovner, Rødtvedt, Årvoll, Trosterud og flere. De fleste drabantbyer ble bygd øst i byen, fordi tomtene var billigere der og ledige arealer større. Mange flyttet inn før områdene var ferdig, mange skulle vente lenge på butikker, barnehager og andre goder. På Bøler var det ti telefoner som skulle brukes av 8000 mennesker!

Men hva gjorde det. Man hadde tatt skrittet inn i velferdssamfunnet.