Dragen og bjørnen

Russland og Kina søker sammen i et mektig strategisk samarbeid. Og taperen er – har du hørt det før? – USA, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG: (Dagbladet): Det stadig tettere samarbeidet mellom Russland og Kina utfordrer USAs dominans i internasjonal politikk. Det nye er at utfordringen ikke bare handler om handel, militært samarbeid, og geopolitisk innflytelse. Utfordringen blir i stadig større grad ideologisk. Det er intet mindre enn den vestlige, liberale, demokratiske styreform som utfordres. For det styrte demokrati i Russland, og den avideologiserte kommunismen i Kina, selges med suksess som oppskrifter på rask vekst og framgang. Også derfor er det interessant at Dmitrij Medvedev la sin første utenlandsreise som president til Kasakhstan og Kina, to store asiatiske naboland, styrt av autoritære regimer.

VI ER VITNE til utviklingen av et strategisk samarbeid mellom Kina og Russland som vil få store konsekvenser. «Noen liker ikke slikt strategisk samarbeid mellom våre land, men vi skjønner at dette samarbeidet tjener våre folks interesser», sa Medvedev i Beijing, og ga en kilevink til USA. «Russisk-kinesiske forbindelser er en av de viktigste faktorene for å beholde stabilitet under moderne forhold», sa Hu Jintao, og dro til enda litt. For han beskrev i realiteten George W. Bush som en løs kanon på dekk, som raser rundt og sprer usikkerhet og krig. En rørende enighet, altså, mellom de to tidligere kommunistiske gigantene. Nå kan de nemlig virkelig samarbeide, nå som de har lagt den ideologiske rivaliseringen om hvem som er flinkest i frasologisk tøv, bak seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TRE TING peker seg ut som viktige etter helgas besøk. For det første en kontrakt på en milliard dollar for levering av anriket uran, og for å bygge et russisk anrikingsanlegg for uran i Kina. Russland er nemlig ikke bare en energigigant når det gjelder olje og gass. Kjernekraft er det tredje energibeinet Russland står på. Det andre som peker seg ut er Kinas klare og prinsipielle motstand mot amerikanske rakettskjold. Og det tredje er en enighet om å gi FN en større rolle. «Regimeendring» er et like voldsomt banneord i Moskva som det er i Beijing. Det gir seg blant annet utslag i at både Kina og Russland har vært imot hardere sanksjoner overfor generalene i Burma. De vil ha økt FNs autoritet for å binde USA til FN for å unngå flere katastrofer som Irak. I tillegg til atomkraft, rakettskjold og FN, så er det et stadig tettere militært samarbeid mellom Russland og Kina. Man har gjennomført felles militærøvelser, og samarbeider om utvikling av våpensystemer.

HELGAS BESØK til Beijing var et statsbesøk. Men det er under paraplyen «Shanghai samarbeidsorganisasjon», Kina og Russland – og til en viss grad India – har funnet hverandre. Russland ser på organisasjonen som langt på vei en anti-NATO organisasjon. Kina vil mer bruke den til å binde asiatiske økonomier til seg. Uansett så brukes organisasjonen til å samarbeide for å utfordre amerikansk makt. Utenriksministrene fra Kina, Russland og India har faste møter to ganger i året for å diskutere og formulere internasjonal politikk. Historien faller tilbake på plass ser det ut som, selv om det ikke er snakk om noen ny kald krig. India var en strategisk alliert av Sovjetunionen i sovjettida, og Kina var alliert, selv om det holdt på å bryte ut krig mellom de to kommunistiske gigantene.

DEN AMERIKANSKE forfatteren og spaltisten Robert Kagan beskriver i et ferskt essay hvordan Moskva og Beijing utfordrer USA. Tittelen er talende, «The Return of History and the End of Dreams». Kagan er en av de nykonservative intellektuelle, som ikke formulerte den bushske eventyrpolitikken og dermed havnet på historiens skraphaug. Tittelen på essayet driver ap med Francis Fukuyamas bok etter Berlinmurens fall, da Fukuyama erklærte ideologiene for døde, og vestlig, liberalt demokrati som den selvfølgelige styreform til tidenes slutt. Tittelen på Fukuyamas bok var: The end of History and the Last Man.

NÅ KAN VI konstatere at historien slett ikke sluttet med Sovjetunionens kollaps. «Autokratiet har gjort et comeback», slår Kagan fast. Og han spår at historien ennå ikke er slutt. «Kan hende ender det ikke i krig, men den globale konfrontasjonen mellom demokratiske og autokratiske regjeringer vil komme til å dominere det 21 århundre», postulerer han. Dette er dystre analyser som minner oss om at historien faktisk kan ta slutt, selv om det ikke blir på den måten som professor Fukuyama forutsa.