Dramatikk i hundedager

Alskens overtro knytter seg til hundedagene. Ikke bare heter det seg at de går ut med regn når de tar til med sol, men de gir også spillerom for ondskapsfulle, mørke makter. Mat blir bedervet, utysker boltrer seg i sjøen - og menneskene viser seg heller ikke fra solsiden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Disse fire sensommerukene danner tidsrammen rundt Anne Karin Elstad siste roman «- for dagene er onde». Stedet er en midtnorsk og innestengt fjordarm. Hit vender fattiggutten Robert tilbake etter mer enn femti år i Statene - enda det ikke er annet som binder ham til bygda enn vonde oppvekstminner og den gamle husmannsplassen etter moren.

Kvinneskjebne

Ungkona på nabogarden, Hildegunn, gir seg til å stelle for den gamle mannen - som hun i sin tid tok seg av moren hans, Marja, da hun var på det siste. Hos Robert finner Hildegunn den oppmuntring og forståelse som hun har manglet i et liv med hardt arbeid og barnefostring. Hennes skjebne er den kvinneklassiske - både i virkeligheten og i kvinnelitteraturen. Hun er født med ressurser og drømmer, men blir gravid som 17-åring i stedet for å bli lærer. Samværet med den aldrende og kulturelt interesserte Robert vekker imidlertid de gamle ungpikedrømmene til live.

Bygda har ikke glemt plass-Robert. Hans tilbakekomst blir voktet med ublikd øyne. En uglesett fattiggutt må ikke tro at det hjelper ham å komme tilbake med knitrende dollarsedler. Hans sosiale posisjon ble definert i barndommen. Disse grensene kan verken penger eller lærdom sprenge. Det gjør ikke saken bedre at kona fra en av de større gårdene i bygda tydelig finner glede i arbeidet hos ham. Dessuten tilbringer hun stadig mer av fritiden sammen med ham - mens ektemann, barn og hjemlige plikter får seile sin egen sjø.

Mot stupet

Slik oppførsel blir det rykter av. Småfjær blir til en hønseflokk - og ondskapsfulle, anonyme trusselbrev. Bygdefolket tar en kollektiv beslutning: Både Robert og Hildegunn skal knekkes. Det hører ingen steder hjemme at en gamling så åpenlyst sikler etter en kvinne som er mer enn tredve år yngre enn ham - og godt gifte på toppen av det hele.

«- for dagene er onde» er en roman om menneskelig ondskap. Det finnes overalt rundt oss, men blir tydeligere og mer utkrystallisert i et småsamfunn hvor alle kjenner alle, og det er umulig å stikke seg unna. Boka viser hvordan et bygdesamfunn med sitt snakk og med sin dømmesyke, kan drive mennesker om i utgangspunktet er sterke, mer og mer utfor stupet. Som hundedagene går ut med regn det året, får romanen en dramatisk og lite lykkelig slutt.

Og Anne Karin Elstad er grundig og omstendelig i sin fremstillingsform. Hennes allvitende forteller er til de grader allvitende. Lag på lag brettes sjela ut hos hovedpersoner - hos Robert, hos Hildegunn - og hos ektemannen Tore. Vi blir konfrontert med deres innerste lengsler, deres angst og deres drømmer. Forfatternes pedagogiske pekefinger føles ofte vel nærværende, Poengene understrekes klart og tydelig. Lite eller ingenting overlates til lesernes innlevelsesevne og fantasi.

Hverdagens dramatikk

Ikke desto mindre er «-for dagene er onde» en roman som vil understreke Elstads popularitet som forfatter. Hennes store og trofaste leserskare vil neppe føle seg snytt over høstens bok. Anne Karin Elstad er en dyktig forteller - med et stillfarent og nærværende språk. Hun er ikke forfatteren som trenger å dra på langfart for å hente inspirasjon og stoff. Elstad både ser - og griper dramatikken omkring seg - i hverdagsmenneskenes tilsynelatende hverdagslige historier. Hennes person- og miljøskildringer er fulle av innlevelse. Som få andre forfattere tilfredsstiller hun kravet til gjenkjennelse i litteraturen. Derfor er også «-for dagene er onde» blitt en leseverdig og underholdende roman - selv om dens grundighet til tider kan gjøre den vel langtekkelig.