Drap og presseære

En ung kvinnes tragiske dødsfall i Pakistan viser sider ved den nye medievirkeligheten.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREDAG KOM meldingen om et «mulig æresdrap» på en norsk kvinnelig statsborger av pakistansk opprinnelse. Det hadde angivelig skjedd i Pakistan onsdag. Beskyldninger ble rettet direkte mot kvinnens familie. Politiet bekreftet at man «ikke kunne utelukke» et æresdrap. Men hva kan ikke utelukkes, når det kommer til stykket? Faktum var at den unge kvinnen var død i noe som ifølge det pakistanske politiet var en bilulykke.

Ingrediensene var både dramatiske og eksotiske: Kvinnen hadde giftet seg med en mann som tilhørte en annen variant av islam, ahmadiyyamuslimene, som sunnimuslimer angivelig ikke anerkjenner som «ekte». Følgelig hadde hun støtt noe som i denne sammenhengen er temmelig fremmedartet i Norge, nemlig «familiens ære». Og denne «æren» kunne bare gjenopprettes ved mord. Den ulykkelige ektemannen hevdet at både hun og han hadde vært utsatt for trusler. Selv fryktet han fortsatt for livet sitt, og fredag kveld fikk vi vite at han befant seg på et hemmelig sted, med skuddsikker vest og livvakt.

Den videre utviklingen i saken har gitt et mer sammensatt bilde: Familien til den døde kvinnen tilbakeviser alle beskyldningene. De har gått med på obduksjon; norsk politi har reist ned til Pakistan - og begge parter har nå sine juridiske talsmenn.

JEG VET AT DET kan være til dels skarpe konflikter mellom «vanlige muslimer» og tilhengere av ahmadiyyaretningen. Jeg vet at æresbegrepet er et annet i tradisjonsbundne kulturer enn i moderne, urbane kulturer, og at familien der ofte står over den enkelte. Men jeg vet også at slik generell viten er lite eller ingenting verdt når det kommer til enkeltstående tilfeller. Man vet for eksempel fint lite om en person, dersom man bare vet at vedkommende er muslim. Hva selve saken angår, har jeg ingen formening om det var en tragisk ulykke eller et planlagt drap. Jeg vet ikke mer enn det mediene har forklart meg. Det er både forvirrende og tankevekkende - og omfatter langt mer enn det som er kommet fram på overflaten.

OMDREININGENE i saken var nifst raske. Til tross for at nye fakta manglet, ble drapsteorien på det nærmeste stadfestet fredag kveld. Var det forestillingen om at «de gjør slikt», som svekket den kritiske sansen - eller står vi overfor et eksempel på hva den nye medievirkeligheten bringer med seg? Den er preget av nettaviser og etermedier der det kan gå minutter mellom hver «nyutgivelse». Det ligger i sakens natur at de søker nye vinklinger, mer nytt og noe annet enn konkurrentene i et langt høyere tempo enn de nærmest antikvariske papiravisene, som har en 24-timers utgivelsesrytme.

Muligheten for å være rask og først er imidlertid ingen unnskyldning for å la være å tenke og øve kildekritikk. Man er ikke fritatt for ansvar om man skriver av en annen journalist. Det gjelder i alle mediene. Og alle synder til tider mot Vær varsom-plakatens bestemmelser. Derfor skal ikke jeg kaste stein fra mitt eget glasshus, men minne om at den nye medievirkeligheten representerer nye utfordringer for journalister - og lesere.