Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Drap som politikk

Israelske myndigheter vurderte i fjor å drepe palestinernes president Yassir Arafat. Heldigvis ble det bare med planene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Det fins grenser for alt, unntatt for Israel,» skrev den finske forfatteren og tegneren Henrik Tikkanen etter den israelske invasjonen i Sør-Libanon i 1982. Han hadde et poeng. Internasjonal lov og rett er ikke noe israelerne bryr seg for mye om.

Man kan si hva man vil om Yassir Arafat, men han er tross alt palestinernes folkevalgte president. Ariel Sharon og andre israelske ledere har lenge syslet med tanken om å deportere Arafat fra de mer eller mindre selvstyrte palestinske områdene. Men det var først i går den israelske forsvarssjefen Moshe Ya'alon slapp katta ut av sekken. Drap på Arafat ble diskutert flere ganger, men avvist etter at fordeler og ulemper var blitt vurdert.

NÅR ET LANDS MYNDIGHETER

diskuterer drap på en folkevalgt president, burde protestene fra en hel verden være unisone. Det blir de neppe i dette tilfellet. For det såkalte verdenssamfunnet er etter hvert blitt vant til at israelerne tar seg til rette. Flere titall medlemmer av fundamentalistgruppene Hamas og Islamsk hellig krig er blitt likvidert av israelske soldater. Den siste, Hamas-leder Abdullah Qawasmeh, ble skutt i Hebron i helga av israelske soldater utkledd som palestinske dagarbeidere. «En vellykket operasjon,» uttalte Israels statsminister Ariel Sharon, selv om både USA og andre land den siste tida har fordømt slike likvideringer på det skarpeste. For de fører bare til gjengjeldelsesaksjoner og mer vold.

ISRAEL PÅBEROPER SEG

retten til å drepe det de mener er potensielle terrorister og hevder det skjer i selvforsvar. Slike politiske drap er uansett betenkelige, både sett fra et juridisk og et etisk synspunkt. I tillegg fører de ofte til sivile palestinske ofre. Det er like beklagelig som når uskyldige israelere blir drept av palestinske selvmordsaktivister. Et liv er et liv, enten det er israelsk eller palestinsk.

Under reportasjereiser i Midtøsten har det ofte slått meg at israelerne har sin egen måte å tolke folkeretten på. De bruker det som passer dem og gir blaffen i resten. Det gjelder også vedtatte FN-resolusjoner. Etter den israelske invasjonen i Sør-Libanon i 1978, spurte jeg en israelsk oberstløytnant om hvorfor landet hans ikke hørte mer på kritikk fra internasjonal opinion. «Vi adlyder bare én,» sa oberstløytnanten og så opp mot himmelen.

DEN ISRAELSKE

nybyggervirksomheten på Vestbredden og i Gaza strider mot all folkerett. De jødiske bosettingene er en av de største hindrene for en fredsløsning mellom palestinerne og israelerne. Med det nye veikartet for fred, som nå forsøkes iverksatt, har statsminister Ariel Sharon gått med på å fjerne såkalte utposter, ikke-godkjente bosettinger bestående av campingvogner og prefabrikkerte hus, plassert på mer eller mindre viktige strategiske steder. Men hva skjer i praksis?

Det begynte så bra med at et titall utposter ble fjernet av israelske soldater. Men så tok nybyggere saken til høyesterett. Israels juridiske toppsjikt måtte først ta stilling til om fjerningen av disse bosettingene - etablert ulovlig på okkupert område - stred imot israelsk lov. Forstå det, den som kan. Og paradoksalt nok: Mens høyesterett har behandlet saken, er ti-tolv nye utposter etablert.

VEIKARTET FOR FRED

er utarbeidet av USA, Russland, FN og EU, men det er USA som sitter i førersetet. Foreløpig har ikke partene engang begynt å manøvrere etter kartet. For å få fortgang i nye fredsforhandlinger tok tidligere statsminister Thorbjørn Jagland for ei tid tilbake til orde for å utplassere en internasjonal fredsstyrke på Vestbredden og i Gaza. Ideen har fått bred oppslutning, men ikke i Israel og USA. I et intervju med NRK sier USAs tidligere fredsmekler Anthony Zinni at det er en dårlig idé å utplassere fredssoldater i denne regionen. Kanskje er en av grunnene at amerikanske soldater har nok med å forsvare seg mot angrep fra afghanere og irakere, men hovedårsaken er trolig at Israel overhodet ikke er interessert i slike fredsstyrker.

«Historien har lært oss å bare stole på oss sjøl,» sa en israelsk politiker til meg for noen år tilbake. Men kan resten av verden stole på Israel?