Drapsdømt skrev brev til justisministeren

For første gang forteller den drapsdømte fetteren til Birgitte Tengs om hvordan arrestasjonen, siktelsen og senere domfellelsen ødela livet hans. Les brevet til justisminister Aud Inger Aure bare i Dagbladet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kjære justisminister Aud Inger Aure.

Mitt navn er N.N. og jeg sitter anklaget og dømt i Karmsund herredsrett for å ha forårsaket mitt kjære søskenbarn Birgitte Tengs' død. Dommen er anket. Jeg formoder du kjenner til hvilken sak jeg refererer til. Innledningsvis må jeg presisere at jeg er klar over de vanskeligheter ditt embete medfører omkring det å komme med noen utspill i forhold til en konkret sak. Det er da heller ikke noen slike utspill jeg søker med min henvendelse.

Det jeg derimot søker, er et generelt, men spesifikt, lovverk omkring flere faremomenter ved en straffesak. Dette er nemlig noe jeg etter arrestasjon og siktelse 08.02.97 og frem til i dag har fått oppleve mangelen av på verst tenkelige måte. Jeg kan vanskelig forstå hvordan du som øverste leder av Justisdepartementet kan føle deg tilfreds med det lovverk og den praksis som er omkring det følgende.

Jeg ble etter etterforskningsleders beslutning fremstilt for varetekt 10.02.97, og ilagt fire uker med brev- og besøksforbud. Der og da var mitt liv ødelagt. Jeg har prøvd å tenke tilbake og spurt meg selv om hvorfor det skulle være nødvendig med fullstendig isolasjon av en ungdom så lang tid etter mitt søskenbarns bortgang, og prøvd å angripe problemstillingen ut fra en noenlunde objektiv synsvinkel. Men jeg finner ingenting som kan forsvare den tortur politiet håndhevet med dommerens velsignelse. Det ble hevdet fare for bevisforspillelse ett år og ni måneder etter den påståtte handling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Å sitte i sjokk, med de aller verst tenkelige påstander hengende over seg, fullstendig uten et trygt menneskelig kontaktnett å støtte seg til, er ikke å betegne som noe annet enn tortur. Det sies at å sitte i fengsel er uten sammenligning verst første gang, men jeg er overbevist om at isolasjon, med brev- og besøksforbud og uten radio, tv, aviser eller annet lesestoff, er noe ingen kan klare å takle uten å måtte slite med alvorlige ettervirkninger resten av livet. Det er ikke få og ikke ubetydelige skadevirkninger som beviselig er påvist, og enda flere og kanskje farligere som det ennå ikke har blitt satt fokus på i det hele tatt, og da uten at en er kommet inn på de enorme tidsfaktorer det dessverre viser seg at en gjerne snakker om ved slik isolasjon.

Jeg taklet det akkurat så dårlig som en kan forvente av en 19-åring som gjennom hele sitt liv hadde vært vant til medmenneskelig trygghet og varme. En ungdom hvis frihet var en selvfølgelig og nødvendig del av en aktiv og positiv hverdag. En kulde, ensomhet, utrygghet og et svik som var så fremmed for meg at det kunne fått langt mer katastrofale følger enn at jeg selv helt uskyldig til slutt begynte å tvile på min uskyld/tro på min skyld og erkjente noe jeg aldri hadde hatt i mine villeste tanker tidligere at jeg hadde gjort. Fordi jeg var fullstendig åpen og ærlig overfor mine følelser og inntrykk hele tiden under en periode på nærmere 200 timer med ensidig overtalelseskunst fra de eneste menneskene jeg hadde å forholde meg til, og i min uvitenhet stolte på, i denne fireukersperioden. Da medregnet en godtroende advokat politiet brukte som sin «forlengede arm» i sitt psykologiske spill. Derfor kom det politiet ønsker å kalle en «tilståelse».

Herredsrettens avgjørelse om varetektsfengsling i fire uker med brev- og besøksforbud var innledningen på den kanskje mest omdiskuterte avhørssituasjon vi har hatt til nå i Norge. Frem til da hadde det etter hva jeg kjenner til ikke vært særlig fokus på de faremomenter som ligger oppe i dagen ved en slik intens jakt etter «resultater» fra politiets side. Jeg skal ikke gå så mye mer inn på den spesielle situasjonen i min konkrete sak, men kan bare si at en lovregulering som innskrenket avhørers på det nærmeste ubegrensede frihet, manglet langt på veg, og noen sikkerhetsventil for å se til at den form for regulering som var nedfelt i lovverket ble overholdt, var totalt fraværende. Det var mangler som ble utnyttet og som igjen ga katastrofale utslag. At det har blitt satt et visst fokus på dette i den etterfølgende tid gjennom både min og andre saker forhindrer ikke at det er like stor fare for overtramp på dette området også i tiden fremover.

At det i dag omtrent ikke er noen kontroll med avhørssituasjonen i forbindelse med straffesaker, er det samme som å overlate til den oppnevnte advokaten å påse at retningslinjer blir overholdt. Det er en lite heldig forskyvning av ansvaret. Det er på det rene at ikke alle klienter er gjenstand for like høy prioritering som en av advokatens mange klienter, og samtidig vegrer mange advokater seg for å være tilstede under avhørene. Resultatet blir et påstand-mot-påstand-forhold mellom avhørsleder og den mistenkte omkring hva som virkelig har hendt og vært sagt under avhørene. I tillegg er det i den senere tid blitt en ukultur innen Kripos hvor det i økende grad unnlates å nedtegne hele avhørssituasjonen. Mitt tilfelle er et hva jeg vil kalle skrekkens eksempel på det. Følgelig blir det rom for subjektiv utvelging av hva som nedtegnes og hva som forblir mellom avhører og den mistenkte/siktede. En mister oversikten over fremdriften/utviklingen gjennom et avhør, og konteksten til enkelte senere nedtegnete utsagn. At et avhør gjennomleses og underskrives av en som ofte i liten grad er bevisst dette, gjør at en igjen skyver et for stort ansvar over til en varierende advokatstand.

Erfaringene er min form for kvalifikasjon. Og det siste året har vært skremmende i så måte. Jeg har ikke problemer med å se nødvendigheten av en viss bruk av isolasjon i enkelte spesielle tilfeller av hensyn til etterforskningsmessige skritt som må tas. Jeg tror likevel det vil være av stor nytte å sette fokus på den utstrakte bruken av isolasjon, og de retningslinjer som gjelder for den. Isolasjon skal verken fungere som straff eller pressmiddel fra påtalemyndighetens side. En kritisk vurdering fra dommerstanden i forbindelse med slike spørsmål har vært savnet lenge. Å stille påtalemyndigheten overfor kravet om en konkret handlingsplan for etterforskningsmessige skritt fra dag til dag som skal legitimere bruk av isolasjon og lengden av den, kan være et alternativ. Da vil en forlenget isolasjon betinges av hvorvidt det kan dokumenteres at til tross for at de etterforskningsmessige skritt som opprinnelig var ansett som nødvendig er utført, så gjør nye uavklarte momenter det nødvendig med forlenget isolasjon. I motsatt fall bør kravene for (forlenget) isolasjon ikke være oppfylt. Klare og bevisste kriterier for gyldig grunn til å ikke ha utført de etterforskningsmessige tiltak som var forventet for isolasjonsperioden, er det også et stort behov for.

Avhørssituasjonen og kontrollen med den vil nok av ressursmessige hensyn alltid være relativt lukket for kontrollinstanser bortsett fra eventuell verge/foresatt og advokat. Det som imidlertid fremgår av straffeprosessloven, er at alt som sies i en avhørssituasjon skal nedtegnes i avhøret, i likhet med det en blir foreholdt og spurt direkte om. Dette fungerer ikke i praksis, og særlig Kripos' nye fremgangsmåte med «avhørers personlige notatblokk/dagbok» viser at dette er en svakhet det spekuleres i. Det samme gjelder den utstrakte bruken av såkalte hypotetiske spørsmål, som tross riksadvokatens advarsel etter de problemer Bjugn-saken avdekket i den forbindelse, ikke har blitt fulgt opp med mer konkret regulering. Begge disse faremomentene kan reduseres med ikke altfor omfattende tiltak. Bruk av lydbånd/videobånd har vært oppe, det samme kan til dels sies om forslag om å innskjerpe retningslinjene for gjennomføringen av avhørene.

Det jeg håper med dette brevet, er å få beskrevet nødvendigheten av å få satt de omtalte problemstillingene på dagsorden. Å få en kritisk-konstruktiv dialog omkring emnet, forhåpentligvis med påfølgende tiltak. Jeg har fått inntrykk av at du gjennom ditt arbeid med den såkalte Rødseth-saken har fått en viss innsikt i noen aktuelle problemstillinger i forbindelse med dagens avhørssituasjon. Følgelig hadde jeg et håp om å møte en forståelse hos deg omkring både dette og den utstrakte bruken av isolasjon en opplever i dag. Jeg tror også politi, påtale- og domsmyndighet vil være tjent med mer presise retningslinjer å forholde seg til ved det ovennevnte, slik at de slipper å begå den bjørnetjenesten de ofte gjør mot seg selv når det blir en praksis som utnytter svakheter i dagens regelverk. Det er derfor jeg skriver på vegne av alle de medmennesker som har, og i fremtiden vil ha, minst like god grunn til å rope som meg.

Dette er et varskurop fra en som vet han langt ifra er den første, men som ikke orker tanken på å sitte stille mens flere kommer til.

Jeg både tror og håper dette blir et såkorn som kommer frem til god grobunn.

Aller vennligst hilsenN.N.