Drillo-epoken

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • En epoke var over da fløyta gikk og Norge hadde tapt 0- 1 mot Italia i Marseille i går. Egil Drillo Olsens 88. kamp som norsk landslagssjef ble hans siste. En skuffet mann fant tilbake til sitt analytiske jeg etter at følelsene en liten stund tok overhånd da vi slo Brasil tirsdag. - Vi tapte mot et dårlig lag, var hans knappe kommentar i går. «Den lille» - som bare er ett av hans kjælenavn - var igjen slik vi kjenner ham best. Forbilledlig kort og klar, men med en analyse som er kontroversiell, i hvert fall i Italia. Selvsikkerhet og tro på egne ferdigheter er en egenskap Drillo har tilført fotballandslaget og - ved nærmere ettertanke - hele Norge.
  • Drillo-epoken faller sammen med en helt unik periode i norsk historie. Drillos' funkling på fotballens stjernehimmel faller sammen i tid med at norsk økonomi nesten har vokst inn i himmelen. Norge er verdensmester på så forskjellige arenaer som olje, velstand og olympisk gull. Dessuten er vi verdensmestere i internasjonal fredsmekling. Landet ser ut til å være velsignet med en slags økonomisk, politisk og idrettslig synergi, som det heter på moderne norsk. Suksessene vokser inn i hverandre, og er gjensidig stimulerende.
  • Sånn sett er Drillos suksess et tegn i tida. Struttende av selvtillit møter Norge verden på en måte generasjoner før oss aldri har gjort. På en måte som hadde vært helt uhørt. Det har skjedd noe med Norge på 90-tallet som Egil Drillo Olsen og hans landslag gjenspeiler. Det heter blant annet frimodighet og selvsikkerhet. Og det gjør ingen ting at norsk idrettspublikum følger opp med forbilledlig oppførsel enten det er på Lillehammer eller i Frankrike. Norge framstår som en idyll i Europa og i verden. Drillo og hans landslag er en viktig del av den.