Dritt- prat

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Drittslenging er en kunst. Ta, for eksempel, Ari Behn. Han er blitt lei av det Carl Erik Grimstad skriver om kongehusets gjøren og laden. og mener at det Grimstad skriver er drittslenging. Selv om det kanskje ikke er det. Han kaller det riktignok ikke drittslenging, men bl.a. «svada om meg og min familie». Som Grimstad oppfatter som drittslenging. Selv om det kanskje ikke er det. Godt gjort.

Drittslenging, eller såkalte drittpakker, er etter hvert blitt en egen profesjon i byråer med stadig flere ansatte. Jeg har intervjuet en mann som har drittkasting som fulltids jobb, og tjener godt på det. For enkelhets skyld kan vi kalle ham Helge Fredriksen, siden det er det han heter.

– Hvordan går butikken?

–  Kjempebra.

–  Hvem kan kjøpe en runde med drittkasting?

–  Hvem som helst. Vi har jo flest henvendelser fra politikere, men tar selvfølgelig også oppdrag fra folk med spesielle interesser, som kan betale for seg.

–  Ari Behn?

–  Han ser ut til å klare seg bra på egen hånd, men ingen kommentar.

–  Hvor får dere tak i all dritten?

–  Tja. Litt her og litt der. Vi bruker imidlertid bare den beste dritten vi kan få tak. Vår kunder skal være sikre på at den dritten de får fra oss skal sitte når de bestemmer seg for å kaste den.

–  Avisene er kanskje også gode kunder?

–  Nja. Jo da, men det er blitt litt dårligere i det siste. Selv om vi kommer med opplysninger som inneholder seriøs dritt så er de blitt mer forsiktige.

–  Er det forskjell på dritt?

–  Å ja. Samtidig med at vi tar inn kvalitetsdritt følger det alltid med det vi kaller nedfallsdritt. Ekle saker. Men noen vil ha det også. Vi har jo taushetsplikt, men du aner ikke hva slags dritt enkelte med glede kaster rundt seg.

–  Vil du si at det er stor etterspørsel etter dritt?

–  Ja, særlig i et demokrati som Norge.