Drittsekkene kommer

I Atlanta var det sandvolleyball, i Nagano blir det snowboard: Slik viser knarkene i IOC at de er på høyde med tidas ånd. Idretten har alltid vært sterkt forbundet med utviklingstrekk i verdenssamfunnet. Slutten av det 20. århundre er den ekstreme individualismes periode. Indvidualistene gjør sitt inntog i idretten som de har i økonomi og finans. Drittsekker, sier mange.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Baron de Coubertin, den moderne olympiske bevegelses far, trakk for 100 år siden trådene tilbake til antikkens Hellas der idretten var knyttet til religiøse riter. Som der, er moderne idrett en kult, en lidenskapelig himmelstreben, som kan gå fra lek til heltegjering. Som antikkens atleter skulle ære gudene, har den moderne idrettsutøver æret fedrelandet og flagget, men også sine sponsorer og sine bankkonti. Frihet, likhet og brorskap har vært den åndelige overbygning, det nyttige menneske, den utholdende arbeider og gode soldat skulle være produktet.

  •  Slik har idretten vært en del av industrisamfunnets forestillingsverden. Den olympiske bevegelse har representert massesamfunnets underholdningsindustri, konkurransesamfunnets nådeløse kamp, vitenskapeliggjøringen av mennesket, penger og kommers, juks og fanteri, men også samhold, vennskap og lagånd.
  •  Men nye idretter bryter med dette. Snowboard krever nok intens og langvarig trening. Men som aktivitet har den intet annet mål enn at utøverne har det gøy. Den bryter skarpt med den tradisjonelle idretts krav til klare regler og mest mulig like forhold for alle. De ekte snowboardere hever seg over dette og lager sine egne, individuelle regler. Egentlig driver de ikke konkurranse med andre enn seg selv. De lever opp til det postmoderne 'anything goes'.
  •  Derfor får vi stadig slike meldinger som at 'Daniel Frank møtte ikke opp til avtalt møte med pressen'. Men snowboardere møter ikke opp til avtaler. Deres eksistens er jo en protest mot rammer. Verdens beste half-piper, Terje Haakonsen er ikke en gang med i Nagano. Han protesterer mot IOC-mafiaen. Men så vidt jeg forstår protesrerer han ikke mot kommersen og IOCs stadig sterkere tilknytning til kapitalister og sponsorer som bruker idretten til å fremme sine interesser. Det ville i så fall være rart, for snowboard er skapt og utviklet av utstyrsprodusentene, som et produkt for TV og video mer enn for de store publikumsarenaer. Utøverne er anti-etablissement. Men det er samtidig deres fremste kommersielle fortrinn. De selger en kult. Og den passer ikke inn i den tradisjonelle idrett med sine hierarkier og systemer, sine regler og sine strenge krav om å holde seg til reglene.
  •  Slik er den olympiske bevegelse ved slutten av industrisamfunnets århundre iferd med i ta opp i seg det postindustrielle informasjonssamfunnets idrettslige uttrykk. Snowboard er som PC'en: Den sprenger alle grenser og regler, og overlater til den enkelte å bestemme hva som går og hva som ikke går. Mens industrisamfunnet var organisert innenfor nasjoner, og selv var et sterkt bidrag til nasjonsbyggingen, sprenger snowboard-sporten nasjonsgrensene. Den er transnasjonal og individualistisk akkurat som den globaliserte verdensøkonomien, som skaper individuelle rikdommer uten fedreland.
  •  Idretten har vært det perfekte bilde på industrisamfunnets varemarked. De sportslige ytelsene kan måles og vurderes, og derfor omsettes i penger. Formkurver og salgskurver er nære slektninger, og den som kommer langt ned på listene er uten verdi. Med de nye idrettene tar den olympiske bevegelse et nytt skritt i sin utvikling, bort fra de åpne baner og de store skoger, og lenger inn på TV og videoskjermens kommersielle arena.
  •  De nye idrettene mottas med skepsis som grenser til forakt blant de tradisjonelle idrettene, deres utøvere og ledere, og blant sportsjournalistene. Det er intet nytt. Den organiserte idretten er konservativ. Verken Boklöv-stilen eller skiskøyting ble omfavnet da pionerene meldte seg. Spørsmålet nå er imidlertid om de nye grenene representerer et sidespor eller et nytt framstøt langs idrettens hovedspor. Svaret på det kommer verken i Nagano 1998 eller i Salt Lake City 2002, men når overåringene i IOC er erstattet av nye overåringer med livserfaring fra det postindustrielle og postnasjonale idrettsliv.