Mens ukrainske Raisa (85) satt i en bombekjeller i Mariupol, ventet sønnen i Norge på livstegn.

- Hver dag ble nabolaget angrepet, forteller hun.

Og hver dag ba hun de russiske soldatene om å få leve litt lenger.

- Jeg er russisk som dere. Ikke drep meg eller bomb huset mitt, sa hun til dem.

Alt for å overleve.

Den dramatiske reisen fra Mariupol

Publisert

LENSVIK (Dagbladet): Raisa kommer ut og tar imot Dagbladet i døra. Den 85 år gamle kvinnen er tilsynelatende sprek.

Hun gestikulerer og prater ivrig på russisk. Enkelte ord er umulige å misforstå:

«Bombe, bombe».

Nå har hun bodd hos sønnen Sergej i Lensvik siden 23. april. Før det var krigsherjingene i Mariupol hverdagen hennes i nesten to måneder.

- Mamma sto opp hver dag klokka fire om morgenen, og ba de russiske snikskytterne om ikke å skyte henne eller bombe huset hennes, forteller han.

Da han endelig fikk livstegn og beskjed om at hun var i live, kastet han seg i bilen for å hente henne i Øst-Ukraina.

Dagbladet gjengir ikke deres fulle navn, da de fremdeles har familie som befinner seg i Mariupol.

GOD STEMNING: Sergej innrømmer at det er litt uvant å bo med moren igjen. - Hun maser om at jeg må spise, sier han og ler.
GOD STEMNING: Sergej innrømmer at det er litt uvant å bo med moren igjen. - Hun maser om at jeg må spise, sier han og ler. Vis mer

Hun snakker i bakgrunnen mens han forteller. Viser hvordan hun ba russerne om nåde.

Tar seg til hjertet, gir slengkyss, og folder hendene i været.

- Det var risikabelt, men hun gjorde det hver dag. Hun tenkte at hvis de russiske soldatene skyter, så dør hun. Hvis ikke, får hun leve.

- Visste ingenting

Samtidig som moren kjemper for å overleve i Ukraina, sitter Sergej i Lensvik i Trøndelag og følger med på internett.

Det ble laget lister over hvem som ble evakuert til de russisk-kontrollerte områdene i Donetsk, og håpet om at moren en dag ville dukke opp på disse listene var stort.

- Det var vanskelig å sitte hjemme i Norge. Jeg følte meg så hjelpeløs. Jeg var urolig og stresset - klarte ikke annet enn å tenke på familien.

- Jeg satt og fulgte med på listene fra morgen til kveld. Lette etter kjente navn.

- Du visste ikke om hun fremdeles var i live?

- Nei.

Det ble lange dager i Lensvik. Å lete etter moren på listene ble altoppslukende. Han ble sliten, både fysisk og mentalt.

Rastløs, irritabel. Håpet holdt ham gående.

Samtidig så han satellittbilder av nabolag i Mariupol. Det meste var bombet. Han visste ikke om familien var berørt.

I tillegg til moren, hadde Sergej også en datter, ekskone, og bror med hans familie i Mariupol. Dattera og ekskona bodde i nærheten av Raisa, og kunne fortelle om herjingene i starten av krigen.

2. mars ble Mariupol satt i et informasjonsvakuum, og det var umulig for Sergej å få kontakt med familien. All telefon- og internettdekning var borte.

- Jeg var urolig for mamma, broren min og dattera mi. Selvfølgelig. Det var veldig mye stress. Jeg kunne ikke ringe noen.

- Naboen døde i senga

I ettertid har moren delt grusomme skildringer.

- Hver dag, fra morgenen 24. februar, var det angrep rettet mot sivile i Mariupol, sier Sergej.

Sergej har også snakket med en barndomsvenn som har fortalt om hvordan det var å stå i vannkø mens bomberegnet falt rundt dem.

- Det var cirka 400 meter med kø ved brønnen. Det kom russiske fly som slapp raketter direkte på køen. Han gikk i sjokk, og gråt da han fortalte meg det. Alle de døde menneskene, sier Sergej.

Rundt ei uke ut i krigen ble nabohuset til Raisa truffet av raketter. Huset hennes fikk mindre skader, bare vinduene eksploderte.

TRYGG HAVN: Til tross for det hun har gått gjernnom, er Raisas største ønske å leve lenge nok til at hun får flytte tilbake til et fredfullt Mariupol.
TRYGG HAVN: Til tross for det hun har gått gjernnom, er Raisas største ønske å leve lenge nok til at hun får flytte tilbake til et fredfullt Mariupol. Vis mer

- Naboen kom til mamma for å ta henne med til en kjeller under ei blokk, cirka 300 meter unna.

I kjelleren tilbrakte den 85 år gamle kvinnen de neste ukene med rundt 20 andre, mens angrepene sto på som verst.

Litt lenger nede i gata, i hagen til Sergejs datter, ble døde mennesker begravd.

- Dattera mi var med på å hente lik i gatene, og begrave dem i hagen sin. Noen av dem hadde ligget ute i flere dager. Mange av naboene ble også drept.

En av dagene blir hennes nærmeste nabos hus bombet sønder og sammen. Bare et soverom sto igjen, ifølge Raisa.

Hun går dit, banker på, spør om han kan komme ut. Ingen kom.

Etterpå gikk hun til bomberommet, hvor hun fikk vite at han hadde omkommet på soverommet.

Hvordan, vet hun ikke.

En dag i slutten av mars kom nyheten Sergej hadde ventet på.

Morens navn dukket opp på listene over folk som hadde blitt evakuert og skulle gjennom russernes filtrering; et system hvor innbyggerne blir avhørt før de sendes videre.

Hun hadde blitt hentet av russiske soldater i kjelleren hun oppholdt seg. Motvillig ble hun med dem.

- Soldatene sjekket først og fremst mennene, i tilfelle noen av dem var ukrainske soldater. De ville ta med seg en av mammas naboer, hvorpå hun protesterte.

Alderen til Raisa skal ha vært grunnen til at de tok henne med, i tillegg til mennene, ifølge Sergej.

Filtreringsstasjonen, hvor hun skulle bli avhørt, var i Bezimenne i Donetsk. I overkant av 30 kilometer øst for Mariupol.

Etter at han så navnet hennes på evakueringslistene, ble Sergejs største bekymring at moren skulle bli sendt videre. Uten at han fikk vite hvor.

- Jeg ringte til filtreringsstasjonen. Jeg ba dem om å ikke sende mamma videre, og sa at en kamerat ville hente henne der innen et par dager.

TRENGER HJELP: FNs nødhjelpsjef Martin Griffiths om situasjonen i Mariupol. Vis mer

Kjørte østover

Samtidig kaster han seg i bilen og kjører østover. Først til Sverige, deretter Latvia, Belarus og Russland.

Etter flere dager på veien, møter han igjen moren 6. april. Over en måned med stress, frustrasjon og uvisshet, er tilbakelagt.

Sergej får gitt moren sin en klem. For første gang siden 2019.

Samtidig befinner de seg i et utrygt område, og har en lang reise foran seg. 85-åringen er sliten etter alle påkjenningene, og ønsker i utgangspunktet heller ikke å reise langt bort.

De vender likevel raskt tilbake til Norge.

Det skulle bli enklere sagt enn gjort.

DRO MOT UKRAINA: I denne bilen kjørte Sergej til Ukraina for å hente moren.
DRO MOT UKRAINA: I denne bilen kjørte Sergej til Ukraina for å hente moren. Vis mer

Da de kjørte gjennom en av veipostene, hvor dokumentene ble sjekket, fant de ut at moren manglet pass. 1000 kilometer var allerede tilbakelagt.

Uten passet kunne hun ikke komme seg ut av Russland.

- Jeg ringte broren min, og spurte om han kunne dra til huset hennes for å finne det. Jeg plasserte mamma på et asylmottakshotell i Brjansk, og kjørte tilbake for å hente passet.

Etter det ventet lange timer i bilkø, fram til grensa mellom Russland, Ukraina og Belarus.

Da Sergej kjørte gjennom denne grensa på vei ned, ble bilkøen beskutt av det han beskriver som snikskyttere. Selv sto han bak en container, og følte seg trygg.

Seinere hørte han at det var rakettangrep i samme område.

De kjørte derfor en omvei på 500 kilometer, og krysset grensen ved Latvia.

- I bilkø med russiske soldater

Da var det blitt 20. april. Over to uker siden mor og sønn ble gjenforent.

- Du visste at det kunne bli farlig å kjøre til Ukraina?

- Jeg var litt urolig ved den ukrainske grensa, da jeg var på vei til Donetsk. På grunn av angrepene vi havnet i, svarer han.

Da han kjørte gjennom Kharkiv havnet han i en kø med russiske soldater i stridsvogner.

- Jeg kjørte bak dem i rundt 20 kilometer. Jeg tok ikke bilde av det. Da kunne jeg ha fått 15 år i fengsel.

I Lensvik er det tøffe dager for Raisa, til tross for at hun befinner seg i trygghet.

Ønsket om å én dag få kunne dra tilbake til Mariupol er ekstremt sterkt.

- Jeg forklarer henne at krigen ikke er ferdig.

- Jeg måtte love henne at jeg ville kjøre henne tilbake når den er slutt, sier Sergej, og går bort og spør moren om hva hun ønsker.

- Jeg vil bo i Norge, svarer hun, til en sønn som bryter ut i jubel.

- Det har hun aldri sagt før, legger han til.

I bakgrunnen gjentar Raisa «det er krig, det er krig».

Hver dag har hun «hysteriske anfall», som Sergej beskriver det. Hun gråter hver kveld før hun legger seg.

Inntil videre sier hun at hun har lagt skjebnen i guds hender.

Hun ber hver dag om at hun skal få leve litt lenger, slik at hun kan møte familie og venner i Mariupol en siste gang.

- Hun trodde at hun skulle dø på filtreringsstasjonen. Det eneste håpet hun har igjen, er gud, sier Sergej.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer