Drøm om en riksredaktør

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er høykonjunktur for ideer om hvordan ytringsfriheten kan begrenses. Her hjemme pågår for tida en debatt om ytringsfrihetens nødvendighet og status. I FN er det reist krav om at menneskerettighetskomiteen etterforsker saker hvor «misbruk av ytringsfriheten» medfører religiøs- eller etnisk diskriminering. Sist ut er universitetslektor Gisle Hannemyr som også er medlem av Personvernkommisjonen. Han vil ha en nemnd bestående av jurister og pressefolk som skal ta imot klager og ha mandat til å få stengt sider på internett som krenker personvernet eller som på andre måter er ulovlig.

Dette er en helt usedvanlig dårlig idé. En statlig riksredaktør med egen sensurmyndighet er det aller siste vi trenger. Det er også i strid med helt grunnleggende prinsipper om hvordan ytringer reguleres i et åpent samfunn. I dag foregår det gjennom lovgivningen og ved aktiv bruk av frivillige og uavhengige institusjoner som Pressens faglige utvalg. Det er altså domstolene og mediene selv som setter grensene. En nemnd med myndighet til å stenge sider på internett uten domstolsbehandling, hører hjemme i autoritære stater. Vi håper Personvernkommisjonen ikke legger seg på et slikt nivå når det gjelder personvernet.

Det er ingen tvil om at internett inneholder et redaktørløst rom hvor det foregår brudd på personvernet, medienes etiske retningslinjer og på norsk lov. Dette er det mulig å gjøre noe med uten å gripe til stengning og sensur. Viktigst er å modernisere lovgivningen, bl.a. slik at retten til tilsvar også blir gjort gjeldende for internett. Dernest er det nødvendig å etablere effektive etikkregler for nettet og få etablert en uavhengig, ikke-statlig organisasjon som håndhever disse. Dette kan eventuelt skje ved en utvidelse av mandatet til Pressens faglige utvalg. Slike tiltak vil hjelpe. Men det vil ta tid og noen perfekt verden på internett vil vi aldri få. Trolig er det heller ikke ønskelig.