«Drømmen er et hjem der vi kan låse oss inn, og låse døra»

Da metadonpasienten Lillian (29) og mannen Alex (38) kom fra avrusning, plasserte sosialkontoret dem der de aller helst ikke ville bo - på hospits for narkomane.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  Vi trenger et sted vi kan sove.

I Oslo sentrum er det 15 minusgrader onsdag formiddag. Lillian og Alex Dimas Lund har vært ute siden klokka seks på morgenen.

-  I natt sov vi hos noen kjente som fortsatt ruser seg. Vi kjenner ikke så mange folk som ikke bruker stoff, vi, sier Lillian.

For fire døgn siden kom de til Oslo fra den private behandlingsinstitusjonen Veiviseren. De tre første iskalde nettene sov de på hotell som de betalte selv.

Hun er nykter, i sju måneder har hun gått på metadon. Han får kraftige doser morfin.

-  Vi trenger en base nå hvis vi skal klare oss, sier Alex.

-  Dra til mor!

På telefonen mandag: Nei, dessverre, Grønland sosialkontor kan ikke hjelpe.

 RUSHOSPITS:  -  Straks vi kom inn døra, spurte folk om vi skulle kjøpe stoff, sier Lillian. På Ila hybelhus bor det bare stoffmisbrukere.
RUSHOSPITS: - Straks vi kom inn døra, spurte folk om vi skulle kjøpe stoff, sier Lillian. På Ila hybelhus bor det bare stoffmisbrukere. Vis mer

-  Vi har ringt og ringt fra Veiviseren og mast om en bolig. Men vi fikk aldri svar, sier de.

De er nygifte. Lillian kommer fra Bærum og har beholdt saksbehandleren sin. Alex tilhører Grønland sosialkontor. I sju måneder har han blitt lovet legemiddelassistert behandling.

I Bærum kan de ikke bo, der kreves nemlig tre års botid for å søke metadon. Lillian har meldt flytting til Oslo. Slikt skaper byråkratiske problemer.

-  Saksbehandleren min sa at vi kunne bo hos mamma. Og så kunne jeg jo dra til Natthjemmet for kvinner. Der kommer ikke Alex inn, og vi to er faktisk gift, vi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boligplan

Forutsetningen for oppstart på metadon skal være en tilfredsstillende bosituasjon eller minimum en boligplan. Bolig er nøkkelen. Uten bolig og oppfølging, ingen suksess, viser all erfaring.

-  Før pusha vi. Men da Alex og jeg ble sammen, begynte vi å savne å gjøre vanlige ting: Å dra en tur på stranda om sommeren. Gå på kino.

-  Er det ikke skummelt at bare du har fått metadon?

-  Vi trodde jo at han skulle få begynne på metadon rett etter meg. Hadde vi fortsatt kjøret på gata, hadde vi strøket med.

Onsdag klokka ett: T-banen til sosialkontoret. Avtale med saksbehandlere fra Oslo og Bærum. Dagbladet venter utenfor i en time og tjue minutter. De kommer ut igjen.

Lillian: -  Vi fikk ikke svar på noe.

Alex: -  Men de sa at de kanskje ville betale for hospits.

Lillian: -  De kunne ikke si når Alex skal få starte på metadon.

Alex: -  De sa at det kanskje ble en leilighet ledig - om en måned.

Lillian: -  Vi går inn igjen. Jeg setter meg på venterommet.

Alex: -  Vi har ikke noe annet sted å dra.

Til rushospits

En drøy time seinere ringer de og sier de har fått plass på Ila hybelhus.

-  Vi ble kastet ut da kontoret stengte. Men så ringte de og sa at vi har fått plass.

-  Er det ok?

-  Vi må bare akseptere det vi får. De skal evaluere oss hver dag. Sprekker vi, må vi ut.

-  Dere må ikke sprekke.

-  Sprekker vi, dør vi.

Når Dagbladet kommer på besøk neste morgen, krasjer vi med to stoffmisbrukere som spiser kremboller i trappa.

-  Vi sov med klær på i natt, vi frøs. Men det er ikke problemet, sier Lillian.

Problemet er at de kjenner så å si alle her. Fra Plata. I 76 rom på Ila hybelhus som ligger under Rusmiddeletaten i Oslo kommune, bor det bare folk som ruser seg. Her tar det maks to minutter å skaffe seg dop. Og her skal metadonpasienten holde seg nykter og motivert. I Oslo bor 23 prosent av metadonpasientene på hospits eller institusjon.

-  Dette er ikke noe sted for dem som har klart å komme seg gjennom et opplegg for å bli rusfrie, sier institusjonssjef Bjørn Anmarksrud.

I sommer mistet Lillian nesten beinet sitt. Kroppen sa stopp, rett og slett. På Bærum sykehus fikk hun metadon, så ble hun sendt til Veiviseren. Han ble også lovet metadon da han reiste etter. Søknaden hans ble sendt fram og tilbake. Begge mener de har fått liten oppfølging av sosialkontoret.

-  Andre fikk telefon fra saksbehandleren sin og hadde en framdriftsplan. Vi hørte ingenting. Hvordan kan de dele ut medisin når de ikke følger oss opp? For at tallene skal se pene ut på papiret? Og så kan de peke på oss etterpå og si: De klarte det ikke.

Ingen utvikling

-  Hvorfor dro dere før dere var ferdig med alle behandlingsfasene?

-  Stedet var en oppbevaringsboks. Vi utviklet oss ikke. Hadde de enda hatt et datakurs eller noen jeg kunne snakke med.

Veiviseren fikk avslag på salg av behandlingsplasser til Oslo fra 2005. 25 av 40 plasser legges ned, ansatte sies opp.

Lillian og Alex ringer på boligannonser hver dag. De tar toget til Sandvika for å hente Lillians metadondose hver dag. På hospitset holder de seg for seg selv.

-  Drømmen er et sted vi kan låse oss inn, og låse døra. Et hjem. Tryggheten. Det andre tar som en selvfølge. Jeg elsker å rydde og tenne stearinlys.

EVIG JAG: Alex og Lillian jakter på tryggheten.
TIL SOSIALKONTORET: - Får vi ikke noe sted å bo, må vi kjøre T-banen til den stenger, sier Alex til Lillian på vei til sosialkontoret for å be om hjelp. For tre dager siden kom paret fra institusjon for rusmisbrukere.