Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Drømmen om Ararat

Historien har lært kurderne, trolig verdens største folkeslag uten egen nasjonalstat, å trå varsomt når drømmen skimtes i det fjerne, skriver Einar Hagvaag.

OVERTATT: Kurderne har overtatt by etter by nord i Syria, uten å møte mye motstand fra regjeringsstyrkene, som tydeligvis har mer enn nok med å forsvare storbyene Aleppo og Damaskus. Kurderne sier samtidig til opprørerne i Syrias Frie Hær at de heller må bruke styrkene sine andre steder i kampen mot regimet. Plutselig finnes et frigjort Vest-Kurdistan. Tyrkias regjering er adskillig mindre henrykt. Foto: AFP / BULENT KILIC
OVERTATT: Kurderne har overtatt by etter by nord i Syria, uten å møte mye motstand fra regjeringsstyrkene, som tydeligvis har mer enn nok med å forsvare storbyene Aleppo og Damaskus. Kurderne sier samtidig til opprørerne i Syrias Frie Hær at de heller må bruke styrkene sine andre steder i kampen mot regimet. Plutselig finnes et frigjort Vest-Kurdistan. Tyrkias regjering er adskillig mindre henrykt. Foto: AFP / BULENT KILIC Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Borgerkrigens galskap i Syria utspiller seg ikke bare mellom det gamle regimet under president Bashar al-Assad og opposisjonen. Bak krigens tåke kan de klarsynte se et lappeteppe av etniske, religiøse og kulturelle motsetninger, som er eldgamle og som også går langt ut over Syrias grenser. Noen har advart mot de uforutsigelige følgene av denne borgerkrigen ved å kalle Syria «et Libanon på steroider».

I skyggen av de store slagene mellom væpnede opprørere og mye tyngre væpnede regjeringsstyrker har det kurdiske mindretallet i Syria sett sitt snitt til å overta styret i nesten alle de kurdiske byene og områdene langs nordgrensa mot Tyrkia. Kurderne er det største etniske mindretallet i Syria, men teller bare opp mot to millioner og har et litt uavklart forhold til andre grupper i landet.

Kurderne i Syria har opprettet det de kaller Vest-Kurdistan, som nå henger landfast sammen med Kurdistan i Nord-Irak. Der har de rundt fem millioner kurderne lykkes med å styre seg sjøl innenfor en føderal stat med knapt noen innblanding fra hovedstaden Bagdad i et tiår, fra det gamle regimet under diktatoren Saddam Hussein falt. Nå forsøker de det samme i Syria, idet familie-dynastiet Assad faller.

Men kurderne har mange dyrekjøpte lærdommer å bære med seg fra historien, som i alle fall noen av deres ledere er seg bevisst. Vestmaktene lovte dem et fritt Kurdistan da Det Osmanske Riket falt sammen og ble delt etter Første Verdenskrig. Men strid om grensene og vestlig svik knuste drømmen deres fra Freden i Sèvres i 1920. Ararat-republikken deres varte i knapt tre år.

Anslagsvis 25 til 30 millioner kurdere bor i dag i Tyrkia, Irak, Iran og Syria, samt noen få i Armenia, og kanskje en million utenfor Midtøsten. Men bare i Irak har kurderne politisk makt til å styre sine egne saker. Der har de egen regjering i sitt eget område under president Massoud Barzani. Kurderne har også presidenten i Republikken Irak, Jalal Talabani.

De to etternavnene er viktlige, fordi de to klanene, Barzani og Talabani, med hver sine politiske partier, lå ofte i tidligere tider i væpnet strid med hverandre, til alle deres mange fienders glede. Etter Saddams fall har de lært seg et «carpe diem» - «grip dagen». Derfor kalte nok president Barzani inn de to kranglevorne kurdiske partiene i Syria, Demokratisk Union (PYD) og Kurdisk Nasjonalråd (KNC), til Nord-Irak for å mekle fram en avtale om å styre deres Vest-Kurdistan i samarbeid. Han hadde nok noen alvorsord om kurdisk splid å fortelle.

Nøkkelen til kurdernes skjebne ligger i Tyrkia, hvor om lag 15 millioner kurdere bor, 18 prosent av innbyggerne. I helga var det igjen kamper med minst 19 drepte ved Hakkari i Tyrkia, på grensa mot Irak, mellom tyrkiske soldater og peshmerga, som er gerilja-styrken til Kurdistans Arbeiderparti (PKK). PKK har i 40 år førsøkt å løsrive de kurdiske områdene øst i Tyrkia. Lederen deres, Abdullah Öcalan, fikk av Assad-regimet lov til å oppholde seg i Syria inntil presset fra Tyrkia i 1998 ble for sterkt. Tyrkisk etterretning, med hjelp fra USA og Israel, tok ham til fange i Afrika i 1999. Han ble dømt til døden, men straffen ble omgjort til livsvarig fengsel etter press fra EU. Nå er han trolig verdens mest isolerte fange på øya Imrali nær Istanbul. Men Tyrkias ledere ser ingen likhet til Nelson Mandela på Robben Island - og ingen utstrakt hånd til fred og vennskap.

Tyrkia støtter opprørerne i Syria, men ser med vaktsomme øyne på kurdernes deltakelse. Tyrkia regner det største kurdiske partiet i Syria, PYD, som en avlegger av PKK og truer med å utslette «terrorist-baser» over grensa. PYD og Öcalan har nytt velvilje fra Assad-regimet. Det har svekket tilliten til kurderne blant de syriske opprørerne. Men samtidig ledes Syrisk Nasjonalråd, opposisjonens sivile paraply som hovedsaklig er arabisk, av kurderen Abdelbasset Sida, som da har ansvaret for å holde en sprikende opposisjon samlet. Kurderne har motstridende hensyn å ta.

Autoritære regimers fall er kurdernes historiske lykkestunder og vanskeligste utfordringer. Det kurdiske flertallet, som bor i Tyrkia, står nå på sidelinja og ser sine søsken i Irak og Syria utvikle politisk balansekunst til kurdisk nasjonalidrett, mens de alle drømmer om Ararat.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media