Drømmen om bakevjen

Thorbjørn Jagland tar til orde for orden og anstendighet i politikken. Det er gode verdier, men ikke nok i vår tid, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

STORTINGSPRESIDENT Thorbjørn Jagland lanserte i går en skisse til det han kaller en ny politisk kultur. I en kronikk i Aftenposten tok han til orde for dyder som langsiktighet, fast styring, politisk ledelse og ordholdenhet når det gjelder løfter. Han vil vekk fra den medieskapte virkeligheten, dvs. det han beskriver som et uvirkelig drama skapt av meningsmålinger og medienes kortsiktige horisont. Det er ikke vanskelig å ønske det samme som Jagland. Trolig er de verdiene han vektlegger også helt nødvendige hvis vi skal gjenreise politikk som samfunnets viktigste aktivitet. Dessverre er Jaglands diagnose ufullstendig og resepten uten kurerende virkning. Hovedproblemet er ikke mediene, men at politikerne har flyttet makt ut av folkevalgte organer. Tradisjonell politikk er blitt mindre viktig.

IFØLGE DE SISTE meningsmålingene er Norge nå det mest reaksjonære landet i Europa. Ikke noe annet sted oppnår et høyrepopulistisk parti samme oppslutning som Fremskrittspartiet. Med en score på 34 prosent ligger Siv Jensen svimlende ti prosentpoeng foran Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet. I en slik situasjon er det naturlig at også Thorbjørn Jagland slutter rekkene og oppfordrer til samling bak sin tidligere rival Jens Stoltenberg. Jagland har selvfølgelig rett når han påpeker at gamle løfter, dvs. Soria Moria-pakken, bør innfris før nye lanseres. Denne type anstendighet er viktig og nødvendig i politikken, men den er ikke lenger tilstrekkelig. Politikk er å lede. Administrasjon og bokføring kan overlates til byråkratiet og næringslivet.

OPPSLUTNINGEN OM Siv Jensen og FrP har mange årsaker. I den grad de kan samles i ett begrep, handler det om en dyptgående uro for framtida. Midt i velstanden er det bekymring for klimatrusselen, innvandring, raske teknologiske endringer, bortfall av fellesskap og en global økonomi som truer den sosiale sikkerheten. Da må politikk være noe mer enn å balansere budsjettet og bekjempe inflasjonen, selv om det er viktig nok. Selvfølgelig består politikk av tusen små ting, og den som avskriver betydningen av vann, vei og kloakk kjenner ikke Norge. Men politikk handler også om håp, om troen på at forandring er mulig og at det er styrke i fellesskapet. Skal vi få en ny politisk kultur, kreves det først og fremst en ny politisk vilje.

DET ER DEN VILJEN regjeringen synes å mangle. Visst er Jens Stoltenberg en utmerket direktør for A/S Norge, og ingen kan betvile finansminister Kristin Halvorsens evne til å administrere de økende ulikhetene i samfunnet. Problemet er at de har latt seg fange av høyrebølgens logikk: At det er nytteløst – og heller ikke ønskelig – å bekjempe markedskreftene og at globaliseringen er et kaldt faktum som ikke kan utfordres. I et slikt univers blir det politiske handlingsrommet svært begrenset. Det nærmer seg Margaret Thatchers berømte forkortelse TINA: "There Is No Alternative". Teorien blir selvforsterkende fordi Stortinget og overnasjonale organer som EU rettsliggjør politikken og politiserer domstolene, og lar markedet i økende grad utføre det som tidligere var offentlige oppgaver. Slik går det når man ikke lenger ser forskjell på rettferdighet og rettighet.

JAGLANDS PÅSTAND om medienes korrumperende virkning på politikken, er i beste fall en halv sannhet. Virkeligheten er snarere at både mediene og politisk virksomhet har en del ubehagelige fellestrekk: Stor vekt på kommersielle verdier, kortsiktig horisont, prioritering av form foran substans, redsel for folket og streben etter uekte fellesskap. I sum skaper dette en klippefast tro på at det gjelder å stryke folk med hårene, noe som i seg selv er handlingslammende og medvirker til å skape den store offentlige kjedsommeligheten som preger tida. Det er her politikkens bakevje befinner seg: Man kjenner strømningene, men beveger seg ikke av flekken.

EN VIKTIG GRUNN til politikkens problemer er de stadig raskere taktskiftene i nesten alle deler av samfunnet. Praktisk talt alle prosesser har fått økt hastighet, bortsett fra de demokratiske og politiske. Skal politiske beslutninger forankres og respekteres, er det begrenset hva som kan gjøres for å få opp farten. Derfor er og blir kjernen i en politisk fornyelse ikke nye prosesser, men substans, kvalitet og reformvilje. Det må også prege synet på utfordringen fra høyre. Mange vil mene at FrP er et reaksjonært parti, men konservativt er det ikke. Siv Jensens beste kort er tvert imot viljen til å foreta dyptgående endringer. Da er det ikke tilstrekkelig å framstå som trygg og ansvarlig og satse på velgernes frykt for Jensens nye Norge. Det må vilje til.