Drømmen om Brussel

I gamle dager var Ungarn kjent som den muntreste brakka i Warszawapakt-leiren. Nå er alle fangene fri og på vei til Brussel.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETTER HELGAS VALG i Ungarn vil det trolig sitte sosialister i regjeringsposisjon i alle de tre viktigste sentraleuropeiske søkerlandene til EU. Ikke det at det betyr noe særlig, verken i Polen, Tsjekkia eller Ungarn. For de sterkt reformerte kommunistene i både Warszawa, Praha og Budapest har alle den samme drømmen som sine borgerlige politiske konkurrenter. De drømmer om Brussel. Ikke i 2004, kanskje, slik de som sitter og blar i den politiske kalenderen synes å tro, men kanskje i 2006 eller deromkring.

DRØMMEN OM BRUSSEL er realistisk. Det betyr at de rike og vellykkede fra Stalins og Bresjnevs brakkeverden på forbausende kort tid har inntatt sin plass som stabile europeiske demokratier. Regjeringer kommer og går uten noe stort drama. Det er politisk konsensus om de store nasjonale sakene. Den politiske kampen utkjempes i sentrum, og ikke på ytterfløyene, der de politiske skrikhalsene holder hoff. I helgas valg i Ungarn kom for eksempel det ytterliggående høyrepartiet under sperregrensa på fem prosent. Det er et sunt tegn i et land der tre millioner etniske ungarere bor i nabolandene, de fleste som undertrykte minoriteter i Romania og Slovakia. Nasjonalistene når altså ikke opp til tross for at hverdagen av naturlige grunner gir dem gratis vann på mølla. Det betyr ikke at nasjonalisme ikke er noe problem. Både Tsjekkia og Ungarn har store problemer med hvordan sigøynerbefolkningen behandles. EU stiller sine krav, og behandlingen av sigøynerne er et av de største problemene disse landene har i sitt forhold til EU.

I EU BETRAKTES de sentraleuropeiske landene ofte som en enhet. Men det er en enhet som en gang ble trædd ned over hodene deres fra Moskva. Nå består «enheten» av et skjebnefellesskap etter nesten 50 bortkastede år, som gjør at de sentraleuropeiske landene ligger til dels langt tilbake økonomisk. De som trodde at skjebnefellesskapet skulle disponere for utstrakt samarbeid i medlemskapsforhandlingene har tatt feil. Polen har som et dominerende jordbruksland og en stormakt i Østersjø-området sin agenda. Tsjekkia har med sin industri og nære bånd til Tyskland sine interesser. Mens Ungarn, som er mer knyttet til Italia, som er stormakten på Balkan, og har det fattige Balkan som sitt økonomiske bakland, har en tredje agenda.

DET DE TRE LANDENE har felles er bakrusen som vil komme når medlemskapsavtalene er forhandlet ferdig, etter planen i høst. Det er det danske formannskapets ambisjon å legge fram ferdig forhandlede avtaler med opptil ti land på toppmøtet i København før jul. Da vil trolig både presse og publikum i de fremste søkerlandene oppdage at jordbruksstøtten skal bygges dramatisk ned, dessuten skal jordbruksstøtten til de nye medlemslandene bare gradvis realiseres, slik at den reelle støtten blir mye mindre enn forespeilet. De vil oppdage at fri bevegelse av mennesker - arbeidsmigrasjon - vil være begrenset ei tid. Og de vil oppdage EU-byråkratiet som ganske nærværende, en nærhet som gjør at de fleste EU-lands befolkninger er delt omtrent på midten hver gang spørsmål om mer integrasjon i EU kommer opp til folkeavstemning.

MEN BÅTEN VIL NOK bære for establishmentet. Det sørger den historiske tyngdekraften for. Det er kjerneområdene i det habsburgske dobbeltmonarkiet og det mest katolske landet i Europa - Polen - som ligger fremst i køen fra Sentral-Europa til Brussel. Den historiske sjansen de har til å ta et politisk kvantesprang tilbake til der de oppfatter at de hører hjemme, ligger tungt under medlemskapsforhandlingene med EU. Imens kan den polske regjering melde hjem en liten «seier», som da regjeringen tidligere denne måneden fikk en overgangsperiode på 12 år før utlendinger kan kjøpe landbruksjord i landet med 20 prosent bønder. Men det er trolig likevel mindre interessant for bønder som fortsatt driver med hest, og som raskt vil bli rasjonalisert bort i et EU-landbruk der subsidiene vil bli langt mindre enn forespeilet likevel.

HER I LANDET kjenner vi igjen den kronglete veien til EU. Vi har gått den to ganger, før vi har gått hjem igjen. Enkelte steder er denne veien til EU viktigere enn i steinrøysa nordafor.