Drømmen om Hemingway

Navn: Ernest Hemingway Alder: Ville vært 100 21. juli Yrke: Forfatter, journalist, soldat, storvilt-jeger, dypvannsfisker m.m.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg drømte om Ernest Hemingway forleden natt. Vi var smågutter og streifet omkring i skogene i Illinois. Vi hadde fiskestenger og kastet snøret ut i store, solfylte elver som fløt frodige mellom trærne. Vi fikk ørret, digre ørreter som vi kunne se nede under vannflaten der elva var på sitt stilleste. Ernest smilte. Om kvelden, da vi satt rundt bålet, fortalte han om faren sin, som hadde lært ham det han kunne om jakt og fiske. Faren hadde vært lege blant indianerne. Nå var han ikke det lenger. Han var død. Det var synd på far, sa Ernest. Mor herjet bestandig med ham, sa han. En mann av hans kaliber skulle vært ute i skogene på evig fisketur. I stedet tok han livet av seg. Ernest ble stille. Gråt han?

Plutselig var vi et helt annet sted, ved fronten i første verdenskrig. Ernest og jeg var ambulansesjåfører i Italia. Vi kjørte sårede soldater fra frontlinjene til feltsykehuset. En dag smalt det så høyt at jeg nesten våknet, men drømmen fortsatte. Ernest var på sykehus. Jeg tror han likte seg. Han likte i hvert fall en av pleierskene. Se på henne, sa han. Kjolen går sin gang.

Vi virvlet videre, til Paris. Høy musikk, vin, whisky og surr. Og damer, stadig nye damer. Møt min nye kone, sa Ernest. Min venn, sa jeg, du behøver da ikke gifte deg med alle sammen . James Joyce var der også, men plutselig ble Joyce forvandlet til en okse som dundret for full fart rett mot oss. Vi var i Pamplona og løp for livet mens hovene tordnet bak oss. I neste øyeblikk var det soldater som kom. Francos menn. Borgerkrig i Spania. Drittsekker, ropte Ernest, vi drar tilbake til Paris! Der var gatene tomme. Vi har jaget dem, sa Ernest. Hvem? spurte jeg. De tyske soldatene, svarte ham. Vi har erobret Paris fra nazistene - helt alene!

Vi dro til Afrika og skjøt noen løver. Deretter til Cuba. Vi dro enorme fisk opp av havet. Alle vil skrive slik som meg, men det er bare jeg som klarer det, sa Ernest. Han skrev og drakk og sloss. En dag kommer folk til å konkurrere om hvem som er mest lik meg, sa han. Tøv, sa jeg. Sanne mine ord, sa han, eller kanskje du vil bryte håndbak? Ikke vær barnslig, sa jeg. Er du ensom, Ernest? Nå er du patetisk, svarte han. Han hadde passert seksti. Først da smalt det så høyt at jeg våknet.