Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Drømmen om Karbala

Osama bin Ladens forfedre skapte grobunn for sjiamuslimene i Sør-Irak. Sjiaene er Iraks største befolkningsgruppe - uten særlig makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BILDENE

Av hundretusenvis av pilegrimer i den hellige byen Karbala i Irak har gått verden over de siste ukene. Fokus er satt på de irakiske sjiamuslimene, som utgjør 60 prosent av landets befolkning. Men hvem er de egentlig?

Boka «The Shi'is of Iraq», skrevet av den amerikanske Midtøsten-eksperten Yitzhak Nakash, prøver å gi svar på det.

Når sjiamuslimene i dag demonstrerer med bilder av imam Ali og imam Hussein, minnes de sine martyrer fra det 7. århundre. Først ble profeten Muhammeds fetter og svigersønn Ali drept i byen i Kufa i år 661, som islams fjerde kalif. Deretter led Alis sønn Hussein martyrdøden ved Karbala i år 680. Kampen sto om hvem som skulle lede verdens muslimer. Etter Husseins død ble muslimene splittet i sunnier og sjiaer. Karbala og byen Najaf der Ali er gravlagt, er sjiamuslimenes helligste steder.

MEN DET VAR

ikke mange sjiamuslimer i Irak, selv om et sjiadynasti regjerte området samtidig som Olav Trygvasson og Olav den hellige var konger i Norge. Det var i Iran sjiismen slo fotfeste, med Safavid-dynastiet på 1500-tallet. Og det var iranere som først og fremst dro på pilegrimsferd til Najaf og Karbala.

På midten av 1700-tallet dukket de krigerske og puritanske wahabittene, Osama bin Ladens ideologiske forfedre, opp på den arabiske halvøya. Anført av den dominerende al-Saud-stammen drev wahabittene for et par hundre år siden andre arabiske stammer nordover og inn i Irak. De beleiret Najaf to ganger og plyndret Karbala. Det sjiamuslimske presteskapet som hadde etablert seg i de hellige byene, var livredde for å bli utradert av wahabittene, som var sunnier. Arabiske sunnimuslimske stammer i området var også bekymret. Som en motvekt mot wahabittene konverterte mange til sjiismen, skriver Yitzhak Nakash.

DA OSMANERNE

konsoliderte sitt grep om Irak fra 1830, førte det til et nytt oppsving for sjiaene. Osmanerne fikk en del av de arabiske nomadestammene i de fruktbare områdene mellom Eufrat og Tigris til å bli fastboende, for å sikre seg jordbruksprodukter og skatteinntekter. De osmanske lederne prøvde å redusere lokale sjeikers makt, men brukte samtidig en del sjeiker som skatteoppkrevere. Resultatet ble oppstander, både mot osmanerne og mot en del av sjeikene. Det sjiamuslimske presteskapet i Irak utnyttet situasjonen og fikk en rekke misfornøyde bønder over på sin side. De som forble nomader, fortsatte for det meste å være sunnimuslimer.

I løpet av noen tiår var sjiamuslimene blitt i flertall i Sør-Irak. Sjiadoktrinene som la vekt på kamp mot tyranni og autoritære regimer, slo godt an. Mange konverterte også til sjiismen for å slippe å bli soldater i den osmanske sultanens hær.

Ikke minst takket være utbygging av vannkanaler, ble Najaf og Karbala også store markeds- og handelsbyer. Det sjiamuslimske presteskapets innflytelse økte. Flesteparten av disse prestene var iranere, og det ble like ofte snakket persisk som arabisk i de to hellige byene.

EN RAPPORT FRA 1875

forteller at det kom 100000 pilegrimer til Najaf og Karbala det året. 25 år etter fantes det 19 religiøse skoler i Najaf med 10000- 15000 studenter. Mange av disse var iranere. Det iranske presteskapet kontrollerte både koranskoler og alle islamske veldedighetsfond.

Presteskapet i Najaf var ekstra heldige rent økonomisk sett, for det var en by der mange ønsket å bli begravd, helst så nær imam Alis grav som mulig. Under osmanerne ble 20000 lik brakt til Najaf hvert år, både fra Irak, Iran og andre sjiamuslimske områder. Pengene strømmet inn. Det gjorde de også når titusenvis av pilegrimer kom til Najaf og Karbala for å minnes sine avdøde martyrer. Og det var ikke bare religion det dreide seg om, kan Yitzhak Nakash fortelle.

Sjiamuslimene praktiserer noe de kaller mut'a, midlertidige ekteskap. Når mannlige pilegrimer kom til Karbala eller Najaf uten å ha med seg kona, ble de kapret av menn som tilbød kvinner for slike midlertidige ekteskap. Slo en pilegrim til, fikk han flere kandidater å velge mellom. Siden dette var basert på religiøst grunnlag, kunne han også be om samtykke fra den utvalgte kvinnens foreldre. Deretter ble en ektepakt som kunne vare fra noen timer til noen måneder, inngått. Mullaen som viet de to, fikk selvfølgelig en økonomisk påskjønnelse.

FØR 1. VERDENSKRIG

var Najaf og Karbala nesten selvstyrte områder. Men så kom britene. Det osmanske riket var i forfall, og britene la under seg større og større deler av Irak. Grupper av sjiamuslimer og sunnimuslimer erklærte hellig krig mot de vantro inntrengerne, men i 1918 var den britiske okkupasjonen fullført. Nye opprør fulgte, blant annet i 1920. Sjiamuslimer førte an, men igjen ble oppstanden slått ned. På 1920-tallet tok britene også oppgjøret med det iranske presteskapet i Karbala og Najaf. Flere av de framtredende iranske sjialederne ble sendt tilbake til Iran. Dermed mistet også de to hellige byene mye av sin dominans. Sjiamuslimenes religiøse senter ble flyttet til den iranske byen Qum, der det seinere har vært.

George Bush senior var redd for at sjiamuslimene i Irak skulle alliere seg med sine trosbrødre i Iran. Det var en av årsakene til at han ikke lot amerikanske soldater ta knekken på Saddam Hussein under Golf-krigen i 1991. Yitzhak Nakash slår i boka si fast at Bush senior ikke hadde noen særlig grunn til å bekymre seg. For sjiamuslimene i Iran og Irak står langt fra hverandre, både politisk og kulturelt.

Sjiaene i Iran er iranere, de i Sør-Irak er arabere. Ingen av dem har glemt slaget ved Qadisiyya i år 637 da de persiske sassanidene ble knust av den islamske arabiske hærføreren og kalifen Omar. Tross det iranske nærværet i Irak i mange år, har de irakiske sjiamuslimene opprettholdt sin arabiske identitet. Det så man også under Irak- Iran-krigen fra 1980 til 1988.

ALLEREDE I 1919

slo en britisk folketelling fast at sjiane utgjorde mer en halvparten av Iraks innbyggere. Men britene sørget for at sunniene fikk den dominerende makten i landet. Denne utviklingen fortsatte også under Saddam Hussein.

Intern splittelse og mangel på et samlet lederskap har vært hovedårsakene til at Iraks sjiamuslimer ikke har fått makten i landet. Nå har Saddam falt, og nok en gang krever sjiaene sin rett.

ALLAH ER STOR: Hundretusenvis av irakiske sjiamuslimer har deltatt i religiøse opptog etter Saddam Husseins fall. Her paraderer sjiaer i Bagdad med bilder av martyrene imam Hussein og imam Ali som ble drept i det 7. århundre.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media