Drømmeskolen

Ingen av politikerne som har talt varmt om skolen i denne valgkampen, har nærmet seg den skolen jeg skulle ønske jeg kunne gått på, selve drømmeskolen. Kanskje deler de visjonen. I så tilfelle drukner den i tall og kiv om lærernes lønninger, rammebevilgninger og brukte PC-er. Likevel føler jeg at de vil noe som er bra. Akkurat som kollegene Tony Blair, Bill Clinton og mange andre politiske ledere i land på vei fra industrisamfunnet til informasjonssamfunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Selvsagt dreier det seg om hvorvidt en sak politikerne har registrert har et såkalt velgerpotensial, altså at folk som går og stemmer, er opptatt av den. Bill Clinton, for eksempel, har lest dette rett ut av sine meningsmålinger. Han gjør jo ingenting i politikken uten at det bokstavelig talt er målt og veid. Men jeg tror så godt om flertallet av politikerne, fra nesten alle partier og i svært mange land, at de i tillegg til å vinne valg, også gjerne vil utrette noe som er godt og fint.

  • Ved dette kommunevalget i det rike Lotto-landet Norge var de eldre og helsepolitikken utbrukt etter å ha vært hovedtema ved alle valg siden midt på 80-tallet. Det ble skolens tur. Det har vært inspirerende, men først og fremst til å drømme om hvordan drømmeskolen kunne ha vært. Den direkte foranledning for tankeflukten var utspillet fra de struttende statsrådene Lars Sponheim og Jon Lilletun som lanserte sitt IT-Fretex med innsamling av brukte PC-er til utdeling i skolen. 16000 stykker bare det første året. De mener det godt, og forsvarer det sterkt. Men ambisjonsnivået er så nedslående lavt. Så her er ambisjonsnivået skrudd opp og ansvarsløst koplet fra budsjettrammer, fagorganisasjoner, pensum og andre stengsler.
  • Drømmeskolen begynner med læreren. Min folkeskolelærer fortalte om «De elendige» til klassen som belønning for godt arbeid. Vi jobbet inn en time i løpet av skoledagen, og tilbrakte den i stedet i åndeløs spenning hos Victor Hugo, formidlet av en gudbenådet forteller som ikke engang hadde boka med seg i klasserommet. Han uttalte Jean Valjean slik det skrives for at det ikke skulle framstå fremmedartet for disse sjuendeklassingene på Kampen skole i Stavanger. Han dannet oss mens vi slukte hvert ord av dramaet.
  • Professor Rune Slagstad viser i sitt verk «De nasjonale strateger» at den unge norske nasjonen på mange måter ble bygd i et par store pedagogiske prosjekt av lærere som bokstavelig talt avanserte fra bunnen til toppen av samfunnet etter at de brøt gjennom i 1870-årene. Min folkeskolelærer hører absolutt ikke hjemme blant de nasjonale strategene. Han brukte sitt talent på oss og sin øvrige energi på å klare resten av hverdagen, men det går likevel en linje fra dem til ham. Sjangren til skolehøvdingene i det Slagstad kaller «Venstrestaten» var nettopp fortellingen, klasserommets lille så vel som folkestevnets store fortelling, som Slagstad skriver.
  • Jeg unner lærerne i dag all den lønn de kan forhandle seg fram til. Men framfor alt unner jeg elevene å få lærere som har talent, som er entusiastiske og begeistret på en måte som begeistrer. Der ligger nøkkelen til drømmeskolen. Men jeg vil flytte min folkeskolelærer fra den overfylte kaserneskolen som fremdeles er i bruk over hele landet, og inn i lyse, moderne lokaler med fiberoptiske kabler, nettilgang, bibliotek, lesesaler, studioer, auditorier, atelier, kantine og egne kontorer til alle lærerne der det både er besøksstol, telefon og en moderne datamaskin.
  • Drømmelæreren er ikke bare en strålende forteller. Hun og han har evne og reelle muligheter til å hjelpe fram og stimulere kreativiteten hos hver enkelt av elevene. Veilede deres naturlige nysgjerrighet og virketrang i stedet for å tukte dem til passiv lydighet for å skaffe ørens lyd i overfylte klasserom. I drømmeskolen skulle alle elevene ha slike lykkelige lærere som tjener godt og har en arbeidsplass de er stolt av og liker å gå til.
  • Drømmen er helt fjern, urealistisk på alle plan og totalt utenfor ethvert budsjett Gudmund Restad kan stå for. I den seriøse skoledebatten har den ingen plass, fordi den er så langt fra virkeligheten i dagens norske skole.