«Dropar, ikkje helse»

Vi vil ha mer helse for hver krone. Men blir vår syke mor friskere av det?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«REGJERINGA VIL føre ein politikk der det er lagt vekt på eit solidarisk og humant samfunn med menneske som syner medkjensle med kvarandre og har omsorg for dei svakaste. Prinsippet om at kvar einskild person har ein ukrenkjeleg verdi skal leggjast til grunn for arbeidet.»

Dette er innledningsavsnittet i Bondevik-regjeringens stortingsmelding «Om verdiar for den norske helsetenesta». Trykksaken, som nå er til behandling i Stortinget, er prydet med Rembrandts «Den barmhjertige samaritan» for å understreke det kristne og solidariske budskapet.

MEN HAR Bondevik-regjeringen, eller regjeringer før og etter, lyktes i sine fromme målsettinger? Er vi så kristne, solidariske og medmenneskelige som vi liker å framstille oss? Har vi rom for å leve etter slike verdier i vår daglige gjerning? I vår tid?

Ikke ifølge professor Peter F. Hjort som holdt et tankevekkende foredrag for Stortingets sosialkomité på et åpent seminar i Stortinget nylig. Som lege gjennom 50 år og pårørende til en alvorlig syk kone makter han å se helsevesenet fra begge sider. Dessuten har Hjort bedre forutsetninger enn de fleste for å se utviklingstrekk over en lang tidsperiode. Hans iakttakelser gir grunn til bekymring:

Han ser et helsevesen som er mer opptatt av sykdommer enn av den syke. Han ser leger som behandler lidelser, men ikke mennesker. Han ser pasienter som blir betraktet som statistiske representanter for sykdommen, ikke som den de er. Slagordet «Helse for alle» er sviktet til fordel for «Behandling for alle». Våre leger og sykehus er spesialister på å eliminere sykdom, men er mindre i stand til å gi oss god helse med alt hva det innebærer: håp, optimisme, et godt selvbilde, omtanke for andre, en sunn kropp i et sunt legeme. Vi kjøper oss «dropar, men ikkje helse», som nylige feirede Arne Garborg uttrykte det.

SYKEHUSENE ER BLITT produksjonsanstalter. Politikere snakker om å «produsere helsetjenester». Sykehusdirektørene snakker om antall «liggedøgn» og kjemper for å holde sine budsjetter. I en slik grad at Regionsykehuset i Trondheim må skaffe seg ekstrainntekter ved hjelp av reklame på vegger og på fjernsynsskjermer rundt omkring på sykehuset. Legene kjemper for å holde tritt med utviklingen i medisinsk teknologi og for å være på høyden i flommen av preparater fra legemiddelindustrien. Sykepleierne kjemper for høyere status og høyere lønn. Hjelpepleierne har overtatt rollen som Florence Nightingale. Men de har det stritt. Og skoleungdommen, som har fanget opp hvor de håndfaste verdier strømmer, vil heller bli fotballspillere og aksjemeklere enn hjelpepleiere. Søkningen til denne utdanningen har gått drastisk ned. Unge jenter sier at det er de «teite» som søker helseutdanning.

PASIENTENE ER IKKE I SENTRUM. Det er de bare i stortingsmeldinger som bærer slike titler. Pasienten er et nødvendig råstoff som sikrer de fylkeskommunale, snart statlige, og i framtida private, sykehusfabrikkene viktige inntekter. Yrkesaktive pasienter er mer verdifulle enn ikke-yrkesaktive. Yngre er mer interessante enn gamle. Selv om de aller flest pasientene er gamle. De gamle er gjengangere, de lider av flere forskjellige sykdommer. De ligger i korridorer eller er på venteliste. De representerer mer «cost» enn «benefit».

Legene er ikke som før. De har nok større faglige kunnskaper, mer orden i sine sysaker og på sin harddisk, men samtidig et kaldere hjerte. De har ikke tid og ressurser til å engasjere seg i det hele mennesket, ja, er ikke utdannet for det. De leter i stedet fram en resept. Politikerne har ikke engang reseptblokk. De har stortingsmeldinger. Vi blir ikke friske av noen av delene.

HJORT MENER det er blitt for mange Per-er og Pål-er i vårt sykehusvesen. De vil raskt fram og er preget av økonomisk, kortsiktig tenkning. Han savner Askeladden, som stopper opp og hjelper kjerringa som sitter fast med nesa i stubben. Askeladden er vennlig, nysgjerrig, engasjert og har grepet på gamle damer!