Du må vinne

I Tsjetsjenia har generalene og den russiske regjeringen lært. Denne gangen har de valgt kombinasjonen av massiv militær innsats og styrt informasjon, som NATO-landene har brukt i alle væpnede konflikter etter Vietnamkrigen. For det avgjørende er tragisk nok ikke hva som skjer mens krigen raser, bare du vinner til slutt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Margaret Thatcher praktiserte doktrinen da hun ledet Storbritannia i krig om Falklandsøyene under streng, militær sensur. Forsvarssjef Colin Powell formulerte den militære delen i klartekst med ordene «overveldende styrke» under Golfkrigen. Det er ikke like klart hvem som formulerte mediestrategien om å «gjete» alle TV-kameraer og reportere, men den er blitt brukt og videreforedlet siden generalene oppsummerte Vietnam med at de tapte krigen på TV. Da Reagan invaderte Grenada og siden Panama, slapp ingen reportere til før etter at det hele var over.

  • Militært viste krigen i Kosovo at Powells styrkedoktrine fortsatt gjelder. Milosevic ga seg først da det var klart at NATO gradvis var blitt villig til å sette inn 200000 soldater i en invasjon. Da var Kosovo og Serbia bombardert av 23000 bomber og raketter, inkludert et tjuetall som traff feil og forårsaket såkalt «collateral damage», som betyr utilsiktet ødeleggelse, men var sivile tap på traktortilhengere.
  • Når seieren endelig er et faktum, vil alle kriger bli revurdert og omtalt i lys av den. Krigen i Kosovo var 77 dager med dårlige nyheter og én dag med gode. Men den ene dagen avgjorde alt. Kritikken som ble skarpere og skarpere ettersom ukene gikk med stadig nye bombeangrep, forsvant nesten helt etter at Milosevic ga seg og trakk styrkene ut av Kosovo slik at flyktningene kunne vende hjem. NATO står langt fra å nå sitt andre hovedmål om å gjenopprette en multietnisk bosetning, men det utløser ikke noe i nærheten av det kritiske engasjementet som krigshandlingene gjorde.
  • Under toppmøtet i Oslo forsøkte president Bill Clinton forgjeves å få den russiske statsministeren Vladimir Putin til å gå med på å begrense krigshandlingene i Tsjetsjenia. The New York Times skriver at russiske diplomater nå møter slike amerikanske framstøt med å si at det er dobbeltmoral at sivile tap i Kosovo ble omtalt som «utilsiktet ødeleggelse», mens sivile tap i Tsjetsjenia blir omtalt som «brudd på menneskerettighetene». Bare reportere og TV-team som er lojale mot den offisielle russiske framstilling av krigen, slipper til i Tsjetsjenia. «Informasjonen som tilflyter den jevne russer, viser heltemodige gutter som kjemper for Russland og russisk patriotisme,» skrev Peter Normann Waage her forleden. Men dette var en gang det normale for krigsreportasjen. Vestmaktenes krigskorrespondenter under den andre verdenskrigen både følte og formidlet seg som soldater i kamp for den rette sak.
  • Denne tradisjonen ble svekket i Korea der ikonet fra Stillehavskrigen, general Douglas MacArthur, gjorde grove feilvurderinger som kostet hundrevis av amerikanske soldater livet. Skepsisen til den offisielle, militære versjonen av krigens gang slo ut i full blomst under Vietnamkrigen. Dermed ble dette siste gang reporterne fikk bevege seg sammen med styrkene uten «gjetere», slik at de kunne rapportere hva som faktisk skjedde i krigen. Golfkrigen ble i all hovedsak dekket fra pressesentra og framstilt av generaler, pressetalsmenn og i videosnutter der død og fordervelse så ut som dataspill. Etter Korea og Vietnam betrakter de militære de skeptiske medieorganene som «den offisielle opposisjon», spesielt når det ikke finnes noen annen. Slik var det her til lands da også SV-ledelsen støttet bombingen i Kosovo og det mest prominente politikerymt var Valgerd Svarstad Hauglands: «Eg likar ikkje bomber.»
  • En grunn til at Moskva nektet Knut Vollebæk og OSSE å få kontor i Ingusjetia er at med et slikt kontor følger også adgang for vestlige medier. Slipper Vollebæk nå inn i Tsjetsjenia, vil russerne forsøke å hindre at halehenget av reportere får se noe de ikke skulle ha sett. Krigen i Kosovo var krigen NATO verken kunne tape militært eller i opinionen. Nå er det Moskva som tenker slike tanker. Tsjetsjenerne betaler det de koster.