Duell med kruttlapper

Statsminister Jens Stoltenberg og milliardær Stein Erik Hagen skyter på hverandre med kruttlapper, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER ALLTID en underlig opplevelse når fiender finner hverandre etter behovsprøving. Statsminister Jens Stoltenberg har for tida behov for å vise seg i grønn trikot og hatt med fjær, dvs. i rollen som Robin Hood. Derfor spenner han langbuen mot landets mest formuende mann i et forsøk på å vise at han vil ta fra de rike og kanskje gi noe til de fattige. Stein Erik Hagen har på sin side et nokså synlig behov for å være en ruvende person i norsk samfunnsliv – utover pengebingen og dens gleder. Derfor fremtrer han som ideolog og profet med budskap om at Stoltenberg er en moderne Bresjnev som vil føre Norge inn i kommunismen. Skal vi tro Hagen ligger Norge allerede godt til venstre for Kina.

DETTE LATTERLIGE skuespillet ville hatt en viss underholdningsverdi hvis ikke de som opptrer var så gravalvorlige og selvopptatte. Statsministerens antydninger om en forsiktig omfordeling av skattebyrdene, har fått Hagen til å lade sine våpen med lydsterkt løskrutt. Han hevder angrepet på de rike som gruppe, og på ham som person, er en type forfølgelse av enkeltmennesker som "har vært forsøkt før i verdenshistorien". Det kan vanskelig forstås på annen måte enn at han sammenlikner utspillet på regjeringens budsjettkonferanse på Thorbjørnrud med de sovjetiske bolsjevikenes utryddelse av de rike. Eller kanskje med nazistenes herjinger. Vi andre vil nok holde fast ved at det i dag er lang avstand fra Jevnaker til Gulag eller KZ-leirene.

DET ER NOE grunnleggende livsfjernt over Stein Erik Hagens gjentatte forsøk på å være personlig politiker. Milliardærer som sutrer over skatten, er en gruppe med få allierte i det norske samfunnet. I sin iver etter litt medlidenhet blåser Hagen opp sitt skattebidrag som var han Storeulv foran stråhuset til de tre små grisene. Han legger sammen alt som ble betalt av familien, av selskaper der han har aksjer, samt gaver til forskning, kultur og veldedige formål. På denne måten kommer han opp i mer enn 800 mill. kroner. Problemet er selvfølgelig at Hagen regner inn all verdiskapning i f.eks. Orkla som om det var hans personlige fortjeneste. Ifølge VG betalte Hagen i 2006 åtte millioner i skatt, mens likningsformuen var 1.3 milliarder. Han hadde null i skattbar inntekt.

SLIKE TJUVTRIKS blir ikke bedre av at Stein Erik Hagen selv gir oppskriften på hvordan man tryller bort nye skatteregler. Som han sier til Dagens Næringsliv: "Får jeg økt eiendomsskatt, vil jeg måtte øke utbyttet i Orkla". Klarere kan det ikke sies at han oppfatter seg som suveren eier av et selskap der han kontrollerer ca. 23 prosent av aksjene. En slik mangel på politisk forståelse står i veien for de gode argumentene Stein Erik Hagen også har. Statens massive eierskap i norsk næringsliv er slett ikke uproblematisk, selv om deler av det skyldes kapitalens udugelighet (bankkrisen). Sammenblandingen av rollen som kontrollmyndighet og dominerende eier i viktige bransjer, representerer en alvorlig, innebygd konflikt. Slike statlige dobbeltroller kan virke kneblende. Hagen skal derfor ha plusspoeng for å snakke statsmakten rett imot, selv om han nok må trekkes kraftig for innhold.

DET ER SELVFØLGELIG bare tull å hevde at den rød-grønne regjeringen vil sosialisere det private næringslivet og samtidig senke det ned i en bunnløs myr av skatter og avgifter. Det lille som er gjort av innstramninger er like brutalt som kraften fra en sommerfuglvinge. Norge er et skatteparadis for rike mennesker. F.eks. er det ingen grunn til å tro at regjeringen vil gjøre noe med det såkalte skjermingsfradraget for aksjeutbytte og aksjegevinster. Det er en særnorsk og meget gunstig ordning som hvert år gir Hagen og vennene hans anledning til å hente ut milliarder i utbytte – helt skattefritt. Som BI-professor Ole Gjems-Onstad sier om disse reglene: "De er så gunstige at de for de virkelig rike bare er en pussig gavepakke man takker ja til".

RIKDOMMENS VELSIGNELSE er at den skaper frihet for de begunstigede. Formue og avkastning utvider valgmulighetene på alle måter, ikke bare når det gjelder luksusgoder. Rikdommens forbannelse er at den så ofte fører til sosial isolasjon eller utmeldelse. Pengene må beskyttes bak gjerder av mur og mistro. Det er lett å føle seg forfulgt av misunnelse og politiske krypdyr. Sende barna på kostskole og trimme omgangskretsen. Det er trist når det skjer fordi dette landet trenger folk som kan starte ny virksomhet og utvikle det som allerede er i gang. Den som stiller seg utenfor fellesskapet, svekker verdiskapningen.