Duften av Høyre-kvinne

Det har alltid vært noe ved Høyre-kvinner. Jeg må innrømme det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG VET NESTEN ikke om jeg tør bekjenne det, mitt klare høyreavvik. Men jeg har alltid hatt sans for Høyre-kvinner. I ungdommen var det nok først og fremst fordi jentene fra Unge Høyre var tekkelige og framhevet det feminine, i ei tid hvor slikt var politisk ukorrekt i mine kretser. Min dragning førte til at jeg snek meg fra Sagene Lærerskole, som var et revolusjonært reir, til juskantina på Karl Johan for å spise rimelig middag, men også for å smugtitte på jentene. Der var innslaget av pene piker stort, med mørke blå angoragensere og perlehalskjede og en flott snøkrystall på brystet, pent kjemmet hår, gjerne med spenne, omtrent som Kaci. De bekreftet 50- og 60-tallets kvinneideal, det reine, tilsynelatende kyske og uskyldige, men lekent flørtende, et innprentet bilde man ikke kvittet seg med, sånn gjennom et par resolusjoner. Og kodene de brukte, når vi ikke snakket politikk, var kjente og kjære. Vi kunne spille på velprøvede strenger. Faren for at en klumsete fot skulle tråkke på en feministisk mine, var mindre i disse kretsene. Jentene var som hentet fra Sigurd Hoels og Knut Hamsuns romaner. Der var, om ikke godseierens datter, så overlegens, arkitektens og universitetslektorens. En man kunne leie en sommerkveld langs Ullevålsveien og være romantisk med under syrinene, og krangle politisk med når det intime ble for vanskelig. Visst var de borgerlige, jentene. Jeg hadde ustanselig minst to tanker i hodet samtidig. En skjøv dem fra meg, en trakk meg til dem.

MEN TIDENE HAR forandret seg, og jeg meg, og de seg. Jeg leter forgjeves etter standardutgaven fra 70-tallets Unge Høyre mellom benkeradene i Oslo Arbeidersamfunn sal, hvor Høyre, på grunn av streiken på Hotel Plaza, holder sitt landsmøte. Jo visst er de elegante, den store hopen av kvinnelige delegater. Men de skiller seg ikke vesentlig fra delegater på andre partilandsmøter, eller på LO-forbundenes landsmøter, for den saks skyld. De er ikke påtrengende yndige der de strekker armen i været og forlanger replikk. Den klassiske uniformen er lagt bort. De sender helt andre signaler. Vilje til makt. Vilje til å omforme samfunnet slik de vil ha det. Dansemoroa kommer nå i annen rekke. Nå er det de som vil revolusjon, mens mine studievenner fra Sagene forsvarer det bestående.

HØYRE ER MER aggressivt politisk enn på mange år. Partiet dominerer regjeringen med 10 representanter av 19. Blant de mest markerte er fire Høyre-kvinner, utdanningsminister Kristin Clemet, kommunalminister Erna Solberg, forsvarsminister Kristin Krohn Devold og sosialminister Ingjerd Schou. Clemet har et tempo i omformingen av skolepolitikken som tar pusten fra de fleste. Så raskt går det i svingene, at hun ikke engang hadde påbegynt sitt foredrag til landsmøtet da jeg prøvde å lure til meg en kopi fredag ettermiddag. Likevel var foredraget lørdag morgen et fyrverkeri som utløste stående trampeklapp. Det er ingen som helst tvil om at hun akter å revolusjonere norsk skole. Erna Solberg er mindre heseblesende av natur, men river sakte, men sikkert ned grenser og strukturer i Kommune-Norge, og håndterer de mange vanskelige innvandrersakene på en sindig måte. Hun provoserer utvilsomt mange ved med holdningen at ikke alle utkantsteder har livets rett.

KROHN DEVOLD sender unge norske soldater ut i krigen, skroter beltevogner for mange millioner og legger forsvarspolitikken så grunnleggende om at militærnektere (RV-leder Aslak Sira Myhre) finner nye overbevisningsgrunner for å søke siviltjeneste. At hun beklager kjøp av ammunisjon fra Israel, betyr neppe at barske menn med stjerner og vinkler på jakkekragen faller ut av geledd. Ingjerd Schou vil som sosialminister være helt sentral i omleggingen av pensjonssystemet. Hvis Høyre tar sitt program på alvor, skal hele tilleggspensjonen - dvs. to tredeler av dagens folketrygd - inn i markedet - på børs. Det er mildt sagt dristig, vil ha store omkostninger, og vil gi variert gevinst, og litt mindre trygg forutbestemt avkastning. På Stortinget har kvinneandelen i gruppa økt fra 28 prosent til 38 prosent. Høyre har fått den første faste innvandrerrepresentanten, Afshan Rafiq, med røtter i Pakistan. Verken hun eller den unge Ine Marie Eriksen, som koketterer med sin likhet med Titten Tei, legger fingrene imellom i politiske debatter.

DETTE ER IKKE trygghetssøkende kvinner som vil ha spesialoppvartning fra dannede Høyre-menn. Kristin Clemet gikk jo imot Ansgar Gabrielsens forslag om å kvotere flere kvinner inn i bedriftenes styrer. Dette er kvinner som tar grep - både riktige og gale. Men de knuser gamle forestillinger om Barbie-dokkene fra beste vest. Duften av parfyme er fortrengt av lukten av krutt.