Dugnadsånd

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dugnad omtales ofte som en særegen norsk dyd.

Fellesdugnader for borettslag, korps, fotballag og barnehage er våre faste ritualer i mai. Vi jubler kanskje ikke når vi innkalles til å vaske, male og rake i barnehagen etter

jobben, men vi stiller opp. Å bidra til fellesskapet regnes fortsatt i enkelte sammenhenger som nødvendig

og positivt.

At private, kommersielle barnehager med betydelige overskudd forlanger at foreldre deltar i barnehagedugnad, virker ikke nødvendig. I likhet med offentlige får private barnehager alle inntekter fra foreldrebetaling og offentlig støtte. At foreldre i private barnehager i tillegg ilegges flere tusen kroner i bot hvis de ikke stiller på dugnadene, er uakseptabelt. Det fins barnehager der man regelrett kastes ut etter annen dugnadsvarsel. Mens offentlige barnehager selvsagt ikke kan bøtelegge foreldre eller kreve inntekter utover makspris og kostpenger, kan de private i prinsippet lage hvilke vedtekter og spilleregler de måtte ønske.

Langvarig og desperat mangel på barnehageplasser får som kjent foreldre til å akseptere hva som helst.