Dumpet i Norge av mor og far

17 barn er blitt forlatt i Norge av sine foreldre. Blant dem er tre søsken på 8, 14 og 16 år fra Iran. Foreldrene forlot dem og gikk i skjul etter avslag på søknad om asyl.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Foreldrene bare forsvinner. 15 barn sitter alene igjen på asylmottak, to er allerede sendt ut av landet. Barnevernet blir ikke koblet inn.

Barna har ikke sett foreldrene siden februar. De vet ikke hvor de er.

- Jeg savner dem veldig mye, sier storesøster Sahar (16).

Hun sitter ytterst på sengekanten i rommet sitt på mottaket. En gul tøystjerne henger fra vinduet på rommet hun deler med lillesøsteren. Popplakater, en vask og to plastroser, det er hjemmet deres. Utenfor døra skraller det i korridorekko. Det er bare en stol å sitte på, senga deler hun med lillesøsteren Mina (8). Av hensyn til barnas beste velger vi å anonymisere dem.

- Jeg er så bekymret for framtida vår. Jeg vet ikke hva som skjer, hvor vi skal bo, hva vi skal gjøre. Jeg er så sliten, veldig trøtt og sliten.

- Får du sove om natta, da?

- Nei. Jeg våkner og gråter. Min bror Ismail på 14 år tenker også for mye.

Nå har søsknene fått avslag om opphold på humanitært grunnlag, og frykter de blir sendt hjem til ei uviss framtid i Iran. Advokaten deres har anket UDIs avslag til utlendingsnemnda.

Har ingenting

Da familien fikk sitt andre avslag i fjor høst, flyktet de til Oslo og bodde i skjul i en måned.

- Det var ikke noe liv, sier Sahar.

- Pappa kjøpte togbilletter til meg og søsknene mine, vi skulle besøke en onkel av meg, det var i februar. Det er det siste jeg så av foreldrene mine. De sa ingenting da vi dro.

- Har du ingen kontakt med dem?

- Noen ringer oss og sier at de har det bra, men jeg vet ikke hvor de er. Mamma har vært syk, og pappa er hjertesyk. Vi er redd noen skal fange dem, og vi er lei for at de forlot oss. Jeg er bare 16 år, jeg kan ikke gjøre noe, bare passe på søsknene mine.

Sahar vil ikke reise tilbake til Iran.

- Nå sier UDI at slekta vår i Iran skal ta vare på oss, men det er ingen slekt som vil ta vare på oss. Hvorfor tror de vi har valgt å være her i tre år om det hadde vært trygt for oss i Iran? Pappa var i fengsel da Mina ble født, siden kom politiet ofte til oss. Da pappa flyktet, tok politiet huset vårt og onkelen min ble drept i fengsel. UDI sier pappa har jukset med papirene, jeg vet papirene er riktige. Vi har ingenting i Iran lenger. Og reiser vi tilbake med foreldrene våre, vil vi miste dem der. Vi greier oss ikke alene.

Ingen kontakt

Sahar synes livet på mottak er tøft, men har etter hvert begynt å se på Norge som hjemlandet sitt.

Hver sekstende dag får de 500 kroner hver. Det skal rekke til klær, bussbilletter og legebesøk.

Sine siste kroner brukte Sahar på ei vinterjakke til lillesøsteren.

I motsetning til norske barn der foreldrene har oppgitt foreldreansvaret, er ikke barnevernet koblet inn.

Utagerende

Advokat Marit Winnem har nå sendt bekymringsmeldinger til barnevernet.

Sahar er mye deprimert, klager på vondt i hodet og hjertet, spiser og drikker lite og sover dårlig. Alle tre er umotiverte til skolen. Broren er i perioder utagerende. Lillesøsteren uttrykker klart at hun savner foreldrene.

- Barn i mottak skal ha samme rettigheter som norske barn til å få hjelp fra barnevernet. Å leve i et mottak over tid kan være tøft nok for voksne. For enslige mindreårige må det være direkte skadelig. De lengter etter trygghet, sier advokat Winnem.

Hun forsøker å forstå foreldrene, men tror de har forregnet seg.

- Foreldrene har nok feilberegnet kraftig om de har håp om å få familiegjenforening med barna i Norge. Om barna nå skulle få medhold i klagen og få opphold her, vil det ventelig være betinget av foreldrenes fravær.

Barnas far har oppgitt at han er politisk forfulgt i Iran, men familien har fått endelig avslag på asylsøknaden.

Det betyr at dersom foreldrene dukker opp, kan de bli pågrepet av politiet, og foreldre og barn sammen bli sendt ut av landet.

ALENE: De tre søsknene Ismail, Sahar og Mina er forlatt av sine foreldre på asylmottak. Barna vet ikke hva framtida bringer, eller når de får se foreldrene sine igjen.