«Dykkernes historie ble forfalsket»

STAVANGER (Dagbladet): Tor Gudmestad titter inn i dykkerklokka på Norsk Oljemuseum og utbryter: - Dette er jo Rolls Royce-utstyr i forhold til det vi sleit med nede i dypet!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Museet pynter ikke på sannheten

Den uføretrygdede dykkerpioneren er på besøk i oljemuseet for første gang. Sammen med andre offshoredykkere fra 70-tallet rusler han hoderystende rundt i lokalet.

- Du snakker om. Det er bare pynt det som står her. Jeg blir utrolig provosert. Oljemuseet later jo som om Nordsjø-dykkinga startet i 1985!

53-åringen har vist oss den tynne gummidrakta han brukte i Nordsjøen i perioden 1973-81. I motsetning til oljemuseets drakt som ble testet på slutten av 70-tallet, men først kom på markedet fra 1984. hadde ikke Gudmestads drakt tilførsel av varmt vann.

Drakta ei rottefelle

- Vi holdt på å fryse i hjel og siden har aldri frosten sluppet taket i meg.

Han peker på oljemuseets dykkerklokke.

- Rottefella vi brukte var halvparten så stor, uten lys og uten varme.

Tor bøyer seg ned og leser høyt mushets presentasjon av offshoredykkingen: «Etter en arbeidsøkt på åtte timer overføres dykkeren til kammeret for søvn og hvile og er under konstant medisinsk overvåking.»

- Hvem har gitt de den informasjonen? Gud hjelpe meg for ei medisinsk oppfølging vi fikk. Du hadde ikke lege om det smalt en gang.

Hvorfor vil ikke oljemuseet la ettertida få vite hvordan vi jobba?

Spør Tor.

Og snur seg mot kompisene:

- Hadde våre gutter sett dette her, ville de ha kasta opp. Oljemuseet har laga et glansbilde som forfalsker historien.

Dykkerkollegene nikker.

Ydmykes

De er rystet når de treffer Tor Gudmestad igjen. Den mest råsterke av dem alle, han som med ei hand kunne løfte en besvimt nordsjødykker i full arbeidshabitt, har skrumpet inn. Ser nesten forskremt ut.

- Eg e litt reduserte, ja, sier han.

For å tørre å møte oss har han måttet ta valium.

- Eg snøvle mindre då, men det e for jevligt at det sko ver nødvendigt.

Han som var høyt respektert for hvordan han gjennomførte de vanskeligste oppdrag på dypet føler seg ydmyket og nedverdiget på land.

Besvimer

- Når du for en gangs skyld skal ta deg ei øl sammen med broren din før kinoen, er det ganske flaut å bli nektet servering fordi du ikke klarer å snakke reint.

«Du får gå deg en luftetur og se om det hjelper», sa de til meg.

Da får du mest lyst til å forsvinne i et hull i golvet.

Når Tor Gudmestad er ute på egenhånd, frykter kona alltid at noe skal skje.

- Hun må stadig hente meg på sjukehuset. Jeg har det med å besvime, skjønner du. Uten forvarsel. Har ikke tall på alle de gangene jeg har våkna opp på sykehuset, uten å ane hvordan jeg var kommet dit. Jeg svimer av på gata, i butikken, overalt. Så tilkaller vel noen ambulanse, som henter meg og kjører til akutten, forteller Tor.

Og drar opp en lapp av lomma.

- Dessuten glemmer jeg så fort. Her har jeg skrevet opp tre ting jeg skal gjøre i dag. Men det er ikke alltid det heller hjelper. Hvis jeg glemmer lappen.

Gudmestad var forsikret gjennom dykkerselskapet, men fikk ikke utbetalt noe. Etter masse krangel med trygdekontoret, ble han omsider tilkjent yrkesskadeerstatning.

'Vil du ha det utbetalt månedlig fram til du er pensjonist?' spurte saksbehandleren.

- Da jeg hørte summen, trodde jeg ikke at jeg hørte riktig. Klarte ikke å holde meg og brøt ut i krampelatter. Så tårene trillet. Dama bak skranken måtte trekke på smilebåndet. Hun virket litt brydd.

93 kroner i måneden

Dette var i 1988. Jeg var 42 år og hadde 25 år igjen til pensjonsalderen. De skulle gi meg 93 kroner i måneden, minus skatt.

«Kanskje minst bry for begge parter om vi tar alt med en gang?» spurte jeg.

Slik hadde det seg at Tor Gudmestad kunne vandre ut av trygdekontoret med 28.000 i erstatning for å ha ødelagt helsa si som offshoredykker.

I MORGEN: Dykkermedisinerne: - Gi dykkerne oppreisning, Bondevik!