Dynastiet Olsen

Det foregår en rettssak i Oslo byrett som overgår det meste som har versert for norske domstoler.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TÅRER SPRETTER , beskyldninger hagler. Det handler om makt, følelser og penger. Er du lei av «Hotel Cæsar» og «Big Brother», bør du skru over til Oslo byrett. Oppgjøret mellom brødrene Fred. og Petter Olsen har såpeoperaens trekk. Men som virkelighet er det tragisk, der detaljer fra et mangfoldig familieliv brettes ut vidt og bredt. Det pikante er at det gjelder en familie som i flere generasjoner har personifisert den norske kapitalismen. De har skapt store verdier og tusenvis av arbeidsplasser. Fra sitt tilbaketrukne hovedkvarter i Hvitsten ved Oslofjorden har de styrt investeringer i alle verdensdeler. Deres skip har vist det norske flagg på alle hav.

MEN DYNASTIETS NÅVÆRENDE PATRIARK , Fred., har søkt å holde en lav profil i den norske offentlighet. Han er en sky kunstnernatur. Derfor har det vært desto større oppmerksomhet om ham når han fra tid til annen har stått fram som tenker og filosof. Det må sies at den økonomiske analyse har vært bedre enn den politiske. I 1970-årene fryktet han at den snille statsminister Odvar Nordli ville legge landet åpent for kommunistene. Men hans analyser av Kondratjev-bølgene, som viser mistenkelig likhet med solflekkbevegelsene, må ha vært mer treffsikre. Fred. Olsen har så visst ikke gjort skam på arven fra sine forfedre.

DA ER DET NOK IKKE like visst at Petter har hatt samme nese for forretninger. Både innad i familien og utad har det vært en klar oppfatning at han representerte eplet som falt fra et tre på en høy bakkekam. Men han har engasjert seg i moderne saker som miljøvern og arkitektur. I seinere år har han også tvunget sin eldre bror til å dele mer av formuen med seg. Men noen rolle i familiens økonomiske engasjementer har han ikke spilt, til tross for at han var mamma Henriettes gutt.

RETTSTVISTEN FOR Oslo byrett handler om en eventyrlig kunstsamling, med en rekke sentrale verker av Edvard Munch som kjerne. Fred. Olsen har fått samlingen taksert til en milliard kroner, andre mener nok verdien er mindre. Likevel er det snakk om en samling som kunne være av interesse også for andre enn de kverulerende brødrene. Men midt under saken er Fred. kommet med et utspill om at samlingen bør selges, som en konsesjon til dette enkle resonnementet: Penger er lettere å håndtere og eventuelt dele enn kunst. Slik avslører han sin sanne natur: Det er ikke kunst det handler om, men penger. Dette er om mulig noe av det mest uverdige ved hele tvisten. For disse folkene trenger jo ikke penger. Det har de åpenbart allerede for mye av når de kan kaste bort millioner på advokatbistand og konsulenter i evige rettssaker.

SER DE IKKE at de er i ferd med å reise et tvilsomt monument etter seg i norsk samfunnsliv som elementære pengepugere med stor prosesslyst? Heller enn å fortsette den pinlige prosessen, burde de slå sine pjalter sammen og gi kunstverkene til oss alle som grunnstammen i en kunstsamling med deres navn. For det er faktisk etter hvert et spørsmål hva denne familien er i ferd med å etterlate seg av varige minner ut over pengene. De er eiere av klokkefabrikken Timex, men de bør passe seg så tida ikke renner ut for dem.

ANDRE SKIPSREDERE og kapitalister i det norske samfunn har nettopp sørget for ulike allmennyttige tiltak til varig minne om deres innsats. Chr. Michelsen ga oss selvstendigheten i 1905, men også Chr. Michelsens Institutt, et vitenskapelig miljø av internasjonalt tilsnitt. Anders Jahre ga oss rådhuset i Sandefjord, men også sin stiftelse, som bidrar sterkt til blant annet medisinsk forskning. Skipsreder Knudsen i Haugesund bygde også et monumentalt rådhus for byen. Olsen-familien har mistet Aker verft, men satser på den moderne teknologi på Fornebu. Men kan ikke brødrene også bygge et galleri for sin kunstsamling der ute? Arkitekt Sverre Fehn kan hjelpe dem. Han ville også kunne gi plass for Petter Olsens romerske kuppel som han aldri får opp verken på Tullinløkka eller Grünerløkka. Olsen-galleriet kan bli en passende stopp på vår vei fra et annet galleri av shippingpenger - Fearnleys moderne samling ved Akershus slott - til et tredje, Henie-Onstad-samlingene på Høvikodden.

SLIK KUNNE BRØDRENE OLSEN gripe et bytte i flukten og vise at kapitalismen i dag ikke er helt kulturløs. De kunne vise at det fortsatt finnes borgerånd blant gamle pengeeiere, ikke bare prosesslyst. Tenk hvilken inspirasjon dette ville være for en nykapitalist som Kjell Inge Røkke, som foreløpig ikke har kommet lenger i sin kulturelle utvikling enn til å bygge hytter, yachter og jetfly. De nyrike som ikke har bilder, trenger forbilder.