Dypere i hengemyra

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

President George W. Bush synker stadig dypere ned i den hengemyra han begeistret sendte USAs militære styrker inn i da han beordret invasjonen av Irak uten mandat fra FN. Nå rammes han av en rullerende skandale i USAs militære styrker som skulle bringe med seg respekt for menneskeverd, menneskerettigheter og demokratiske verdier etter at tyrannen Saddam var styrtet. Men som så ofte hos okkupanter og seirende armeer til alle tider fører forakten for fienden til overgrep mot de beseirede.

Bush har refset forsvarsminister Donald Rumsfeld for at han ikke informerte om den rapporten som beskrev amerikanske soldaters mishandling av fanger i torturkamrene de erobret fra Saddam. Bush sier han burde fått se bildene som har sjokkert en hel verden, og som fyrer opp under USA-hatet i Midtøsten, før de ble vist i TV. Men han gir ikke forsvarsministeren avskjed.

Det kan han bli nødt til om noen uker, slik situasjonen i Irak utvikler seg. På bakken i det landet som skulle bli det inspirerende, demokratiske frihetssymbolet i området, framstår den feilslåtte amerikanske okkupasjonspolitikken som et løpsk tog på en skinnegang der sporet litt lenger framme er feid bort av et flommende, folkelig raseri. President Bush har omsider innsett at han trenger det internasjonale samfunn for å få kontroll over situasjonen, men vil ikke gi fra seg kontroll. Dermed får han ikke flertall i FNs sikkerhetsråd for et nytt mandat.

NATO er villig til å bidra til stabilisering og gjenoppbygging i landet, men ikke før det kan skje innen FN-rammer. Det var feil av regjeringen med støtte fra Arbeiderpartiet å sende norske styrker inn i Irak etter den invasjonen norske myndigheter gikk imot. Nå trekker regjeringen hovedstyrken ut, men vil beholde et lite antall stabsoffiserer i den polske og britiske sektoren slik at det norske flagget fortsetter å vaie i den koalisjonen av villige som president Bush bruker til å legitimere krigen. Regjeringen burde i stedet tatt et utvetydig standpunkt for folkeretten og krevd et klart FN-mandat for all norsk innsats. Da burde også stabsoffiserene vært trukket ut nå, men stått klar til å vende tilbake straks det blir utformet et nytt mandat, mer i pakt med folkeretten.