Dypt gripende

Erna Solberg vil ikke blande seg inn når milliardærer vil ha folk til å jobbe mer for mindre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Høyre

og samarbeidsregjeringen har på sine 2 1/2 år gjennomført dypt gripende reformer, som moderniserer samfunnet,» står det i første setning i pressemeldingen som Høyre la ut på bordene i Oslo Spiseforretning i Gamlebyen da Erna Solberg, Per-Kristian Foss, Jan Tore Sanner og Oddvar Nilsen i går skulle skryte av seg selv og regjeringen. Velgerne er vel for tida ikke så dypt grepet av reformene som skriveren av partiets pressemelding synes å være. (Hvor er Clemet-skolen når partiet trenger den?) I likhet med Kjell Magne Bondevik forleden var Solberg tidlig ute i pressekonferansen med både tro og håp om at valgresultatet om et drøyt år skal overgå dagens meningsmålinger med klar margin, slik at samarbeidsregjeringen får mandat til å reformere videre, både dypt og gripende.

Om regjeringen

da også skal få ny statsminister, er mer uklart. Den dagen Bondevik går av, melder hun seg på. Det var klart nok. Kristelig Folkeparti har ikke klippekort på denne posten. Dessuten var det Carl I. Hagen som valgte Bondevik ved å si nei til at Jan Petersen fikk danne en ren Høyre-regjering etter siste valg.

Men Solberg svarte uklart da hun fikk spørsmål om sitt syn på gårsdagens utspill fra nylig avgåtte NHO-president, milliardær Jens Ulltveit-Moe. Ulltveit-Moe sa at norske arbeidere må gå ned i lønn og jobbe lenger. Dessuten må de jobbe når arbeidsgiveren har bruk for dem, og ta fri når det er best for arbeidsgiveren. Gjør de ikke det, flytter Ulltveit-Moe arbeidsplassene til andre land der det er sånn som han vil ha det.

Erna Solberg

svarte at dette skal ikke politikerne blande seg inn i. Lønninger og arbeidstider skal partene i arbeidslivet ordne med. Der de ansatte godtar det, er det greit å gå ned i lønn. Politikerne skal sørge for at det offentlige ikke bruker mer penger enn at prisstigningen er lav og renta holder seg på samme nivå som hos konkurrentene, eller enda lavere. Hun sa ikke noe om at den sittende regjeringen har oppnådd dette målet blant annet ved at arbeidsledigheten lenge er blitt liggende rundt hundre tusen. Høyre-lederens svar i to omganger gjorde lite for å holde Ulltveit-Moes drømmeomveltning i norsk arbeidsliv på armlengdes avstand fra partiet Høyre, som neste år vil ha svært god bruk for stemmer fra lønnsmottakere. De fleste av dem jubler neppe for å måtte jobbe mer for mindre.

Denne

polemikken måtte den drevne Per-Kristian Foss ta seg av. Finansministeren slo fast at NHO, mens Ulltveit-Moe var president der, ikke akkurat hadde kjempesuksess med å få til lønnsnedslag. Foss advarte også mot det kortsiktige i å true med å flytte arbeidsplasser til land som i dag har lavere lønninger. Det kan fort endre seg i Europa når de nye landene i EU raskt tilpasser seg de gamle medlemslandene. Slik er det gått for eksempel i Portugal. Fabrikker som flyttet produksjonen dit fordi lønningene var lave, har siden sett dem gå raskt oppover inntil forskjellene i dag er relativt små mellom dem og oss.

De har vært hissige i vår, høyresidens talsmenn. Jeg regner med det er flere enn meg som husker at NHO-direktør Finn Bergesen i vinter klasket til mot menigmann og kalte ham en sytende klagefant. Ulltveit-Moe synes klagefanten skal jobbe hardere og billigere, og Jern-Erna vil ikke blande seg opp i hva kapitalistene proklamerer fra sine hyttepalasser, villaer eller seilbåtdekk, siden hun ikke skal være part i arbeidslivet. Ikke noe rart at Finn Bergesen synes at vi nå har en regjering han kan samarbeide godt med, og derfor ikke trenger en ny.

Det går kjapt

rundt i hodet på Erna Solberg, det kan alle både se og høre. Men drømmen om den store oppslutningen på meningsmålingene blir vanskelig å få oppfylt om hun glemmer at selv milliardærer har bare én stemme å legge i urna ved valget. Regjeringen hun skryter sånn av, den med de dypt gripende reformene, er den som ikke har hatt verktøy i Gabrielsens kasse til å berge arbeidsplasser selv om han hadde den samme verktøykassa som for eksempel sin finske eller danske kollega. Og da nevner vi ikke hans spanske. Men kanskje jeg skal nevne hva nestformannen i LO kalte Ulltveit-Moes utspill: gjerrigknarksparegreier.