Dyras helse, og vår

Regjeringen må i høst ta stilling til et spørsmål som avgjør utviklingsretning for en håndfull vitenskapelige institusjoner. Dyras helse og vår.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På Adamstuen i Oslo ligger en av landets tradisjonsrike akademiske institusjoner. Men selv om Norges Veterinærhøgskole og Veterinærinstituttet fyller et kvartal mellom Lindern, Lovisenberg og Bolteløkka, er det sannsynligvis bare dyreholdere som har måttet søke veterinærhjelp for hund, katt eller undulat som med visshet kan si hvem som holder til innenfor de myndige bygningene langs General Birchs gate og Ullevålsveien. Det er nok flere som vet at skibakken tvers over gata heter Idioten.

Skolen og instituttet ligger gunstig til i forhold til Ullevål universitetssykehus, til Universitetet i Oslo på Blindern og til forskningsmiljøene i Gaustadbekkdalen. Det foregår et omfattende samarbeid mellom de tre institusjonene. Det handler om mattrygghet og ernæring, folkehelse og samfunnsmedisin og infeksjonsmedisin og toksikologi. Rektorene vil gjerne samarbeide nært.

Men nå foreligger det sterke ønsker om at Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet flyttes til Universitetet på Ås. Regjeringen skal ta stilling til spørsmålet i høst. Senterpartiet har naturligvis engasjert seg tydelig i saken, og bruker både distriktspolitiske og faglige argumenter for sitt syn. Kunnskapsminister Øystein Djupedal vet ikke hva han vil, mens hans kollega og partileder, Kristin Halvorsen har blikket stivt festet på pengesekken. Bjarne Håkon Hanssen husker fortsatt at han ble Pølse-Hanssen da han hadde ansvaret for landbrukspolitikken og har kanskje sine sympatier på Ås, mens fiskeriminister Helga Pedersen og helse- og sosialminister Sylvia Brustad ser sammenhengen mellom de veterinærmedisinske og biovitenskapelige miljøene i Oslo, og foretrekker en sammenslåing her.

Det gir seg selv at saken handler om noe langt mer enn flytting av et halvt hundre arbeidsplasser noen mil sørøstover til Ås. Når noen prøver å knytte flyttespørsmålet til at kommunalminister Åslaug Haga bor på Ås, er det vanskelig å ta det alvorlig. I virkeligheten handler det om framtida for Universitetet på Ås., UMB. Allerede navneendringen fra landbrukshøgskole til universitet for miljø- og biofag signaliserte en endring av retning for institusjonen. Da jeg tok examen artium på Steinkjer off. landgymnas rundt 1960, skulle en stor del av kullets bondesønner til Ås for å studere landbruk eller skogbruk. I dag søker de seg til helt andre utdanninger, og de få som drar til Ås, studerer heller landbruksøkonomi eller arealplanlegging enn rene landbruks- og skogbruksfag. De grunnleggende fagene i fysikk og biokjemi kan de like gjerne studere ved andre institusjoner. I det lange løp er det et stort spørsmål om de tradisjonelle landbruksakademiske fagene får nok studenter. Noen ser for seg et felles nordisk landbruksuniversitet i Skåne om 25 år.

Derfor er Ås på ivrig jakt etter det veterinærmedisinske miljøet på Adamstua. Det kan gi Ås liv etter døden som landbruksuniversitet. En slik institusjonell overlevelsesstrategi er forståelig, og kanskje til og med fornuftig. Flyttesaken har rett nok i den offentlige debatt bare i liten grad handlet om slike strategiske veivalg. Men saken bør behandles som en forskningspolitisk og kunnskapspolitisk avgjørelse.

Forskningsmiljøene på Ås er primært rettet mot bioproduksjon, de leter etter metoder for rasjonell matproduksjon, mens forskning og undervisning ved de veterinærmedisinske institusjonene går i retning biomedisin, dyrehelse. De institusjonelle retningene handler om forskjellen mellom matsikkerhet|_|det å framskaffe nok mat til befolkningen, og mattrygghet, det å sikre at maten er sunn og trygg å spise. I de seinere år er det siste blitt veterinærinstitusjonenes hovedoppgave. Veterinærene lærer nok fortsatt å behandle syke dyr så de blir friske. Ja, på Veterinærhøgskolen fins landets rikshospital for dyr, men pasientene er for det meste bydyr, ikke landbruksdyr. Dyrehelse handler mer og mer om mennesker. Når det oppdages salmonella i en kyllingbestand, er det ikke hensynet til dyras vel som gjør at veterinæren blir budsendt, men hensynet til oss som spiser kyllingene. Slik går veterinærmedisin og menneskemedisin over i hverandre.

I norsk politikk er det intet som engasjerer så sterkt som en lokaliseringsstrid. Jens Stoltenberg må belage seg på harde tak mellom regjeringens kvinner, mellom Åslaug Haga og Helga Pedersen. Kunnskapsminister Øystein Djupedal bør kanskje gis i lekse over ferien å lære forskjellen mellom biomedisin og bioproduksjon. Og statsministeren selv kan jo ta en samtale med sin søster på Folkehelseinstituttet. Hun ser nok nytten av å ha veterinærene som en del av forskningsmiljøet i Oslo.