Dyretragedie

Selvsagt måtte det ende slik. Det måtte alle med et minstemål av kunnskap om beitedyr og rovdyr vite. Ulv og sau i samme område er en umulig kombinasjon. Det har vi mennesker visst fra Adams tid. Likevel opptrer både rovdyrtilhengere og et flertall på Stortinget som om denne elementære kunnskapen er opphevet i vår tid. Nå vet de bedre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men det er jo tragisk at vi først må oppleve at et titall sauer blir revet i hjel før vi ser resultatet av unnfallenheten. På Stortinget er det et flertall som er altfor feigt til å ta valget mellom rovdyr og sau. De gjør som Ole Brumm og velger begge deler, lukker øynene og håper det går bra. Men det gjør det selvsagt ikke. Vedtaket om kjerneområder er et narrespill. Hvis politikerne hadde våget å ta konsekvensen av sitt vedtak, ville det innebære at alle beitedyr må fjernes fra disse områdene. I dag later politikerflertallet til å tro at rovdyra, i særlig grad ulven, er snill og grei og holder seg innenfor disse grensene. Men det er jo naturstridig, for ulven søker dit den kan finne mat på enkleste måte. Det er sau. For ulv lever ikke av gras og blåbær. Den lever utelukkende av å drepe andre dyr.

  • Rovdyrdebatten i Norge har altfor lenge vært ført fra skyttergraver, mens politikerne har toet sine hender og inntatt et mellomstandpunkt for å slippe å ta støyten blant velgerne. Men nå må også politikerne ta et valg mellom ulv og sau, ikke minst av hensyn til dyrevernet. Jeg våger påstanden at sauebønder har et spesielt nært forhold til sine dyr. Disse bøndene har det ikke godt i sommer. Men det teller likevel lite i forhold til de lidelsene som påføres sauene. Men denne massakren skjer til tross for at løsningen er enkel, slik våre forfedre har vist.
  • Jeg har de siste årene med undring registrert alle forslag til løsning på dette dilemmaet, som er fremmet både av politikere og rovdyrforkjempere. Gjeting ser ut til å være nøkkelordet. Alle med et snev av realistisk sans og innsikt vet hvor virkelighetsfjerne slike forslag er. Det ser vi i Rendalen i dag, der 37 statlig betalte gjetere passer på 2000 sauer nede i bygda. Én ting er den meningsløse sløsingen med statlige penger dette er. En annen ting er at fjellbeitene da blir liggende ubrukte. Det er en enda verre ressurssløsing. Og hva gjør gjeterne hvis ulven angriper? Skal de jage den vekk med pisk og høye rop? Her må det også være snakk om døgnkontinuerlig vakthold, med tre skift. Hvis dette er løsningen, kan vi slutte å bekymre oss for arbeidsledighet i sommerhalvåret. Men det blir mye vinterledighet.
  • Inngjerding om natta er et annet trylleord. Vi som har vært med på innsamling av sauer om høsten fra et stort beiteområde, vet hvor urealistisk også dette er. Sauesanking er litt av en jobb. Men nå blir det snakk om innsamling hver kveld! Hva slags gjerder skal skille sultne ulver fra sauene? De må være tre meter høye og boltet tett til jorda slik at ulvene ikke kan grave seg under dem. Det var jo dette et utvalg i Senterpartiet foreslo, men da med ulven på innsida av gjerdet. Det lo vi alle av.
  • Men det viktigste argumentet mot dagens umulige politikk er likevel bøndenes beiterett, som er en meget viktig del av næringsgrunnlaget deres. Hvilken annen næringsdrivende ville funnet seg i å bli fratatt en tilsvarende rett? Fiskerne? Aviseierne? Advokatene? Det skulle blitt oppstyr. Sommerbeitet i utmark og på fjellet er også viktig for mest mulig økologisk matproduksjon. Hva skulle alternativet til husdyrhold i disse bygdene være? Som Lars Sponheim sier: Uten landbruk ville Ulvik vært krattskog. Det burde Naturvernforbundet merke seg.
  • Foreningen Våre Rovdyr og Naturvernforbundet jublet da namsretten i vår satte Miljøverndepartementets fellingstillatelse for de to Rendalen-ulvene til side. Men retten gjorde rovdyrtilhengerne en bjørnetjeneste. De har seg selv å takke både for tragedien i Rendalen og at det nå er bevist hvilken håpløs rovdyrpolitikk vi har.