Dyrt kjøp av fin gård

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en salig blanding av lokalt demokrati, statlige reguleringer og landbrukspolitikk som barker sammen etter at Caroline Marie Hagen bladde opp 27 millioner kroner for Øvre Vilberg gård i Sørum kommune. Trolig er kjøpesummen for høy, men i Caroline Hagens kretser av nyrike i Forskjells-Norge er 27 millioner ingen avskrekkende sum for noe man virkelig ønsker seg. Det er bare å følge med i menighetsbladet Dagens Næringslivs listeføring av rekordpriser for hyttedrømmen. Nylig betalte en annen riking over 20 millioner for ei vanlig hytte uten innlagt vann og kloakk. Men tomta var stor,

og den ligger på Tjøme.

Etter denne målestokken er Øvre Vilberg et røverkjøp. Forfallet er tydelig på de fredete bygningene. Det gjenspeiler at driftsinntektene av gårdsdriften ikke har gitt overskudd til nødvendig vedlikehold. Det finnes noen slike eiendommer i dette landet. Det er meningen at riksantikvaren gjennom sine pålegg skal sørge for at denne delen av kulturarven ikke går tapt. Men de tilgjengelige, offentlige

midlene står verken i forhold til ambisjoner eller faktiske oppgaver. I mange tilfeller føler pressete gårdbrukere det som en økonomisk belastning å ha en verneverdig bygningsmasse på eiendommen.

Vi skulle gjerne sett at det var større offentlige

midler tilgjengelig til dette formålet, men det

utelukker ikke at det i enkelte tilfeller kan være en fornuftig løsning at en velstående entusiast får overta en eiendommen. Det vil likevel neppe bli en strøm av slike overtakelser slik at det forrykker

prisdannelsen av mer vanlige jordbrukseiendommer. Til det er det mangel (heldigvis) på rikinger med jordbruksdrømmer, og (dessverre) på

eiendommer med slike tilleggsverdier som

Øvre Vilberg.

Det er lov å bruke fornuften, også i Landbruksdepartementet. Det bør veie tungt at et tverrpolitisk flertall i kommunene som kjenner saken best, har stemt for dette salget.