Dystert i Avignon

I år viser teaterfestivalen i Avignon seg fra en dyster side.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Avignon er mest kjent for sin bru, som det synges om i en berømt folkevise. Men hver sommer holdes det en stor teaterfestival i byen, som trekker til seg tusenvis av tilskuere fra hele verden.

FOR TO SOMRER siden ble hele festivalen stoppet og avlyst på grunn av streik. Det skar i hjertet på festivaldirektøren, som sa at det truet hele festivalen. Siden har gemyttene roet seg, og festivalen fortsetter. Hele byen syder, med «on»- og «off»-stykker på hvert gatehjørne. Alt som blir vist i Avignon, går igjen i resten av året. Det er en utrolig rik anledning til å se hva som foregår i europeisk teater. I år viser festivalen seg fra en mer dyster side, mener Le Monde. Svart og fremmed, som Jan Decortes «Gud og de levende ånder». Eller direkte voldelig, som Sarah Kanes «Utryddet», Jacques Delcuvelleries «Anatem» og Wim Vandekeybus\' «Puur».

DENNE RADIKALE dreiningen sto for så vidt allerede i programmet. Ved å velge den flamske koreografen Jan Fabre som hovedartist, visste festivaldirektørene Hortense Archambault og Vincent Baudriller hva de gjorde. De ønsket et program så fritt som mulig, med sterke kunstnere som finner opp et språk, uten å lukke seg inne i kvoter mellom dans og teater, gammelt og ungt, fransk og ikke fransk. Av de femti stykkene som står på programmet mellom 8. og 27. juli, er mer enn halvparten i grenselandet mellom dans og teater, musikk, film og kunst. Jan Fabres «Tårenes historie», var et av dem.

DET FORHINDRER ikke publikum fra å komme. 83 000 plasser av i alt 120 000 for hele festivalen er allerede solgt. Det er nok takket være fjorårets festival, som fikk det til å blåse en ny vind over Avignon. I fjor var tyske Thomas Ostermaier hovedartist. Tysk teater var gitt stor plass, noe som ga festivaldeltakerne anledning til å oppdage det. Det ble lagt spesiell vekt på regien og arbeidet med troppen, med en styrke som både overbeviste det vanlige publikumet og de unge. Debatten og diskusjonene var sterke om et tema som gikk igjen i stykkene: å ha et politisk blikk på verden, med mange krasse, polemiske og gjennomtenkte spørsmål.

MED JAN FABRE må politikken vike plass for det menneskelige. Hans og andres teaterkunst har med seg det intime. Som i koreografen William Forsythes «You Made me a Monster», en installasjon viet hans kones død. Sceneisetterne blir skapere, som skaper dystre bilder, ut fra noe som er opplevd direkte. Det er et tegn i tida, som knuser teaterets fjerde dimensjon, distansen mellom scenen og publikum. Da blir ofte stykkene voldelige. Teaterkunstnerne vil vitne, direkte. Noen ganger fører det til at publikum blir sjokkert, men passivt, uten pust til å begynne å tenke. Men ikke alle stykkene er slik. En god del er satt i scene på «gammeldags» vis. Til manges lettelse.