e-Norge - fra svada til virkelighet

Det er kommunene som har rettighetene til å utnytte føringsveier og fellesområder til å grave fiberkabler og sette opp master og basestasjoner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norge anno 2010: Glemt er UPC, NextGenTel, Catch, Canal Digital, Plus og hva de nå het alle aktørene som kjempet om kontrollen i telefoni- og TV-alderen - nå i bredbåndsalderen er det kommunene som har overtatt mye av regien. Bredbåndsaksess er blitt en kommunal tjeneste, som innbyggerne betaler for på linje med vann og strømforsyning. Den kommunale ytelsen består av en del basistjenester - f.eks. videotelefoni, Internett, kommunale tjenester og fri benyttelse av de såkalte trådløse IP-soner på kommunens offentlige steder - samt en godt beskyttet individuell tilgang til pasientjournalen, helsestasjonen, skolestuen, mv. I tillegg kan brukeren velge fra en kvalitetssikret meny av kommersielle og ikke-kommersielle tilbud, f.eks. NRKs bredbåndskanal, Hollywoods hjemmekinotjeneste eller lokalavisens direkte overføring av alle lokale fotballkamper.

Fremtidsbildet kan virke fjernt fra dagens virkelighet: Hva var det som gjorde at det gikk på denne måten?

Kommunene

Da tiden var kommet for å erstatte dagens telefoni- og kabelnett med et fremtidsrobust bredbåndsnett, oppdaget kommunene at de satt med nøkkelen til eNorges fremtid: Det er kommunene og kommunale e-verk som har rettighetene til å utnytte føringsveier og fellesområder til å grave fiberkabler og sette opp master og basestasjoner. Men kommunenes nyaktivisme sprang ikke ut av overskudd eller en plan, den tvang seg frem som følge av kollapsen i bredbåndsmarkedet som inntraff i 2001/2002. Etter liberaliseringen av telemarkedet var hovedmodellen at Telenor og de andre operatørene bygget hver sine nett, men denne forretningsmodellen lot seg ikke lenger finansiere. I hvert fall ikke når det gjaldt byggingen av de enormt mange bydels- og bygdenettene, de såkalte aksessene, som er nødvendige for at du og jeg skal få glede av bredbåndets muligheter.

Dermed skjedde det som tidligere har skjedd med veier, elektrisitet og vann og avløp - bredbåndsutbygging ble definert som en kommunal oppgave. Dette var modellen den borgerlige styrte Stockholm kommune og enkelte fremsynte byer i Europa hadde valgt noen år tidligere, og som viste seg særlig robust da finanskrisen rammet de børsnoterte aktørene. I byer og tettsteder ble det etterhvert etablert lokale bredbåndsselskaper som la planer og koordinerte felles utbygging og utnyttelse av et toveis aksessnett med kapasitet til å overføre levende bilder. Teknologien som ble benyttet, var hele tiden å legge fiber så langt ut til kundene som det var mulig å forsvare økonomisk, og deretter å utnytte trådløse applikasjoner frem til husveggen - og til mobile brukere som ønsket å koble seg opp på offentlige steder.

Krevende

Virksomhetsmodellen som ble benyttet, var krevende og enkel på samme tid. Utbyggingen ble finansiert ved at innbyggerne betalte tilkoblings- og årsavgift, og brukerne betalte for leie av nettet. Der forholdene lå til rette, fikk det lokale energiselskapet oppgaven med å organisere utbyggingen og tilby allmenn bredbåndsaksess.

Selvsagt var det enorm investering å bygge de nye nettene som skulle vare i 30- 40 år. Men det var et godt utgangspunkt at man flere steder kunne benytte fibernett som var bygget i regi av kraftselskaper og Jernbaneverket, og master som var bygget til kringkastingsformål og mobilkommunikasjon.

Resultatet av denne innsatsen ble at det gradvis vokste frem et sømløst flerbruksnett, et åpent multimedienett der alle interesser kunne leie seg inn uten å måtte gå via «digitale portvakter» - det være seg NRK, TV2 og nye nisjekanaler, lokale medie- og kulturinteresser og virksomheter som tilbyr undervisning, underholdning, helsetjenester mv.

Sinke

Tilbake til 2002: Næringsminister Ansgar Gabrielsen har ingen lett oppgave. Ikke bare har han arvet potensielle tapsprosjekter som IT Fornebu fra sin forgjenger - han sitter også igjen med de brutte forventningene etter en tidligere «eMinisters» løfter om «bredbånd til alle» innen 2005. Men en regjering som vil fornyelse, vil neppe kunne leve med at Norge er i ferd med å bli en «bredbåndssinke».

Staten har virkemidler den kan bruke, som konkurransetilsyn, som innkjøper og som bruker. Det som gjenstår er å bygge en langsiktig og troverdig visjon for hva slags eNorge vi ser for oss i fremtiden, og en langsiktig politikk for å komme dit.