Norge anno 2010: Glemt er UPC, NextGenTel, Catch, Canal Digital, Plus og hva de nå het alle aktørene som kjempet om kontrollen i telefoni- og TV-alderen - nå i bredbåndsalderen er det kommunene som har overtatt mye av regien. Bredbåndsaksess er blitt en kommunal tjeneste, som innbyggerne betaler for på linje med vann og strømforsyning. Den kommunale ytelsen består av en del basistjenester - f.eks. videotelefoni, Internett, kommunale tjenester og fri benyttelse av de såkalte trådløse IP-soner på kommunens offentlige steder - samt en godt beskyttet individuell tilgang til pasientjournalen, helsestasjonen, skolestuen, mv. I tillegg kan brukeren velge fra en kvalitetssikret meny av kommersielle og ikke-kommersielle tilbud, f.eks. NRKs bredbåndskanal, Hollywoods hjemmekinotjeneste eller lokalavisens direkte overføring av alle lokale fotballkamper.

Fremtidsbildet kan virke fjernt fra dagens virkelighet: Hva var det som gjorde at det gikk på denne måten?

Kommunene

Da tiden var kommet for å erstatte dagens telefoni- og kabelnett med et fremtidsrobust bredbåndsnett, oppdaget kommunene at de satt med nøkkelen til eNorges fremtid: Det er kommunene og kommunale e-verk som har rettighetene til å utnytte føringsveier og fellesområder til å grave fiberkabler og sette opp master og basestasjoner. Men kommunenes nyaktivisme sprang ikke ut av overskudd eller en plan, den tvang seg frem som følge av kollapsen i bredbåndsmarkedet som inntraff i 2001/2002. Etter liberaliseringen av telemarkedet var hovedmodellen at Telenor og de andre operatørene bygget hver sine nett, men denne forretningsmodellen lot seg ikke lenger finansiere. I hvert fall ikke når det gjaldt byggingen av de enormt mange bydels- og bygdenettene, de såkalte aksessene, som er nødvendige for at du og jeg skal få glede av bredbåndets muligheter.