EI BOK OM SKJEBNENE:  Ane Bjøru Fjeldsæter (31) fra Trondheim sier det som har manglet fra mediedekningen av ebola, er menneskene. At det bare har blitt tall og fakta. I boka «De uberørbare» forteller hun om pasientene og hjelpearbeiderne hun møtte under sine to feltopphold i Liberia og Sierra Leone, i juni og august 2014, da utbruddet herjet som verst. Foto: Sylvain Cherkaouui / Leger uten grenser
EI BOK OM SKJEBNENE: Ane Bjøru Fjeldsæter (31) fra Trondheim sier det som har manglet fra mediedekningen av ebola, er menneskene. At det bare har blitt tall og fakta. I boka «De uberørbare» forteller hun om pasientene og hjelpearbeiderne hun møtte under sine to feltopphold i Liberia og Sierra Leone, i juni og august 2014, da utbruddet herjet som verst. Foto: Sylvain Cherkaouui / Leger uten grenserVis mer

Ebola-krigeren

Ane Bjøru Fjeldsæter (31) jobbet med verdens verste ebola-utbrudd. Fortsatt ser hun døde mennesker på innsida av øyelokkene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Det som skulle bli ei bok om tidenes verste ebolautbrudd, begynte med at psykologen Ane Bjøru Fjeldsæter (31) knakk sammen på feltsykehuset i Liberia.  

Alle hjelpearbeiderne knekker før eller siden, og nå var det hennes tur.  
   Det startet med Patrick (5) Feilen var at hun hadde brydd seg for mye. Etter en måned uten å kunne klemme andre enn seg selv når hun hadde det tøft, kjenner Ane at det kryper innpå. Eller at en gutt, fem år gamle Patrick, hadde klart å komme på innsida. Og nå lå han der og hold på å dø.

Hver dag hadde hun sagt til seg selv: Ane, ikke mist hjertet ditt til dette barnet som ikke lenger hører hjemme blant de levende.

Men det gjorde hun. Og Ane visste at hvis han døde, så ville hun ikke klare å gå tilbake på jobb igjen.

- Jeg skrev om Patrick i The Guardian, i et innlegg som ble oversatt til over 20 språk. Etter at Cappelen Damm leste innlegget i Dagbladet, så kontaktet de meg og spurte om jeg hadde nok materiale til ei bok, sier Fjeldsæter til Dagbladet.  

Menneskene som manglet Mandag er boka «De uberørbare» ute. Den er skildringen som har manglet i verdensmediene. Fordi så få journalister reiste ned dit og satt langt unna og så på tall og kart.  

- Jeg synes mediedekningen har vært helt ræva. Fokus har vært helt på feil plass. Det har vært virusbilder og store kart og tall. Mens det menneskelige dramaet har blitt helt borte, sier Fjeldsæter til Dagbladet. Hun skriver:

PATRICK (5):  Ane Bjøru Fjeldsæter (31) skrev om sitt møte med Patrick (5) i det ebola-rammede Liberia. Om hvordan hun holdt på å bryte sammen da gutten ble alvorlig syk. Men han overlevde. Og historien om 5-åringen har nå blitt til ei bok.  Foto: Morgana Wingard/MSF.
PATRICK (5): Ane Bjøru Fjeldsæter (31) skrev om sitt møte med Patrick (5) i det ebola-rammede Liberia. Om hvordan hun holdt på å bryte sammen da gutten ble alvorlig syk. Men han overlevde. Og historien om 5-åringen har nå blitt til ei bok. Foto: Morgana Wingard/MSF. Vis mer

«For oss som har vært på bakken i Vest-Afrika, er ebola å være vitne til en flodbølge i slow motion. Et mareritt, å se bølgen nærme seg for å legge under seg nye landområder og nye folk».

- Hvis jeg går ned gata og ser en avisside hvor det står «2000 døde i Vest-Afrika», gjør det ikke dobbelt så vondt som hvis det står «1000 døde», forklarer hun.

Det er det med at hvis faren din blir syk, vet du at moren din mest sannsynlig vil dø også. Eller to små gutter på fem og sju år som ligger på sykehuset og holder rundt hverandre om natta, fordi de er redde for å dø. Ebola smitter via kroppsvæsker, altså blod, svette eller oppkast fra personer som allerede er syke. Det er ofte derfor de personene som steller de syke eller begraver de døde, som smittes med viruset. 

- En god del av boka er et forsøk på å bearbeide alt. Vi skulle holde avstand til andre menneske på grunn av smittefaren. Hvis du går og bare berører ting, ikke mennesker, i lang tid, så føler du deg utrolig ensom. Det er som om huden forteller deg at du er det eneste mennesket i verden, sier Fjeldsæter.

Reaksjonene i Norge - Hvorfor tar de med ebola til Norge? Kan hun ikke bare holde seg der hun er?  

Dette var vanlige spørsmål fra Dagbladet-lesere da Silje Lehne Michalsen ble smittet av ebola i Sierra Leone - og flydd hjem til Norge. Som i alle kriser Leger uten grenser er i, kunne de internasjonale hjelpearbeiderne flys ut av krisen og behandles av flere titalls leger på høyteknologiske smittevernavdelinger. Mens de lokale arbeiderne måtte bli igjen.  

FRISK: Patrick (5) var lenge syk, men fikk eboladiplom som viser at han likevell ikke var smittet. Foto: Morgana Wingard/MSF.
FRISK: Patrick (5) var lenge syk, men fikk eboladiplom som viser at han likevell ikke var smittet. Foto: Morgana Wingard/MSF. Vis mer

- Moren min hadde aldri latt meg reise, hvis hun ikke hadde visst at jeg kunne få komme hjem og dø, sier Fjeldsæter til Dagbladet.  

Hun ble overrasket over hvor redde folk var for ebola i Norge. Venner som ikke torde å møte henne da hun hadde kommet hjem, og bare ville snakke på telefonen.  

- Hvis ebola hadde kommet til Norge og smittet en pasient, så hadde det ikke spredt seg til mange. Men den kunne tatt den personen pasienten er aller mest glad i.  

Kjærlighetsviruset I boka kaller Ane ebola for kjærlighetsviruset: «Ebola er en sykdom som rammer den som viser omsorg. Det er en sykdom som rammer mange samtidig. For hver overlevende kan en hel familie ligge under jorda. Ebola er den sykes dilemma.

Enten dør du blant fremmede, eller så dør du blant dem du er glad i, og tar livet av dem».

- Det er andre virus som har mer skrekkfilm-potensial enn ebola, for du smittes ikke akkurat av noen som hoster på trikken. Du smittes av noen nær deg, noen du er glad i. Viruset jobber seg nådeløst gjennom dem som er nærmest, Fjeldsæter til Dagbladet.

ALLTID PÅ AVSTAND:  Grensen til andre skal være på en og en halv meter. De syke trøstes gjennom en beskyttelsesdrakt. Ebola-utbruddet som skulle bli tidenes verste, startet i desember 2013 i det sørlige guinea, før det spredte seg til Liberia og Sierra Leone. Ane Bjøru Fjeldsæter (31) jobbet som psykolog i de ebola-rammede områdene i to runder, i henholdsvis Liberia og Sierra Leone. Foto: Privat
ALLTID PÅ AVSTAND: Grensen til andre skal være på en og en halv meter. De syke trøstes gjennom en beskyttelsesdrakt. Ebola-utbruddet som skulle bli tidenes verste, startet i desember 2013 i det sørlige guinea, før det spredte seg til Liberia og Sierra Leone. Ane Bjøru Fjeldsæter (31) jobbet som psykolog i de ebola-rammede områdene i to runder, i henholdsvis Liberia og Sierra Leone. Foto: Privat Vis mer

Men er det ikke litt rart å komme med en ebola-bok nå, når det hele er over? Det var ei tid da feltsykehuset Fjeldsæter jobbet på var så overfylt at de måtte slutte å gi folk væsketilførsel intravenøst. Så de som var for syke til å strekke ut hånda og løfte vannglasset, ikke lenger fikk vann. Slik er det ikke lenger.  

Problemet er bare at det likevel er langt fra over.  

På innsida av øyelokkene Antallet smittede synker drastisk, men Fjeldsæter sier det er mye vanskeligere å gå fra ti smittede til null, enn det er å gå fra 100 til ti.

- Krisa er over, men det er nettopp dette tidspunktet vi ikke skal slippe beredskapen på. Derfor tenkte jeg at det var en fin timing for boka. Nå jobber vi veldig mye med kontaktsporing, altså å spore opp alle personene den syke har vært i kontakt med. Det er veldig ressurskrevende å bli helt kvitt ebola, sier Fjeldsæter.  

Vi har en lege per 250 innbyggere. Liberia har en per 120 000.  

- Det bare viser at vi ikke kan dra hjem ennå. Det er fortsatt enorme behov som må dekkes, for eksempel å ta vare på alle de nå foreldreløse barna. Skolene har vært stengt, antall tenåringsgraviditeter har skutt i været. Og så er det mange traumatiserte mennesker som har vært smittet og har sett mange mennesker dø og ha veldig store plager. Vår første uke i Monrovia døde 80 mennesker, bare på vårt sykehus, sier Fjeldsæter.  

I SIERRA LEONE OG LIBERIA:  Isata mistet først faren sin, og så ble moren smittet. Ane måtte få henne vekk fra moren, som nå hadde blitt livsfarlig for Isata. For å roe ned den lille jenta, sang Ane Rosenborg-sangen, på trøndersk. Det roet ned den lille jenta. Foto: Sylvain Cherkaoui /  Leger uten grenser
I SIERRA LEONE OG LIBERIA: Isata mistet først faren sin, og så ble moren smittet. Ane måtte få henne vekk fra moren, som nå hadde blitt livsfarlig for Isata. For å roe ned den lille jenta, sang Ane Rosenborg-sangen, på trøndersk. Det roet ned den lille jenta. Foto: Sylvain Cherkaoui / Leger uten grenser Vis mer

Noen av de døde menneskene har hun fortsatt på innsida av øyelokkene.  

- De er der fremdeles, på både godt og vondt. Du vil jo sitte igjen med de historiene om dem det gikk bra med. Men samtidig tenker jeg at når folk skal dø, ser de alltid ser tilbake og håper de blir husket. Og jeg tror noen av dem som døde, og som delte historien sin med meg, ville synes det er fint at de er på innsida av øyelokkene mine. Det er fint å bidra til at noen bli husket.     

Les Anes innlegg om Patrick (5).