Edel Hagen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen sier at han ikke vil stille seg i veien for et bredt borgerlig samarbeid etter valget. Han vil trekke seg tilbake, sier han. Det kan jo virke edelt og oppofrende, og slik er det sikkert Hagen vil at velgerne skal oppfatte dette. Men en finlesing av det Hagen faktisk sier viser at han ikke har tenkt å gjøre noe særlig annet enn det som allerede lenge har vært annonsert og sagt. Hagen krever fortsatt Bondeviks avgang. Selv vil Hagen ta den plassen i Stortingets presidentskap som partiets størrelse tilsier etter valget. Partiets nye stortingsgruppe kan velge Siv Jensen til parlamentarisk leder, slik Hagen lenge har varslet at han ønsker. Og det ønsket får partiformannen sikkert oppfylt.

Hagen nevner ikke at han kommer til å bekle vervet som partiets formann fram til landsmøtet neste vår. Så selv om Siv Jensen blir parlamentarisk leder og forhandlingsmotpart dersom noen vil forhandle med partiet, vil ikke Hagen befinne seg så langt unna likevel. Den som eventuelt skulle føle seg fristet av dette utspillet, gjør klokt i å legge merke til at Hagen stadig synes at det hadde vært fint å kunne avslutte sin lange politiske karriere som statsråd eller stortingspresident.

Hagens uttalelser er en ny påminnelse om partiformannens overflatiske forhold til politisk innhold. Ved totalt å se bort fra de politiske forskjellene mellom Fremskrittspartiets politikk og program på den ene siden og Høyres, Venstres og Kristelig Folkepartis på den andre, signaliserer Hagen at hans politikk er til salgs i bytte for en plass i den borgerlige varmen. Han later som om han ikke forstår at de partiene han frir til, kan ha et annet forhold til sine vedtak og programmer.

Carl I. Hagen har i et kvart århundre opptrådt som partieier. Hans krumspring og politiske kast har ikke skaffet ham verken allierte eller venner i andre partier. Utfallet mot statsministeren i denne valgkampen har ikke bidratt til å endre på dette. I den sammenheng er han selvsagt en belastning når Fremskrittspartiet søker samarbeid, og hans lille skritt til side er neppe nok til å friste noen av dem han på nytt frir til.