Educating Shabana

Sensommerens debatt mellom Marianne Gullestad og Shabana Rehman har vært preget av hissig ordveksling med ekstrem omløpshastighet. Det er trist, men ikke så rart - for det er en kamp om det flerkulturelle hegemoni som pågår.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For Dagbladet og Aftenposten er saken strålende: En forskerkjendis mot en minoritetskjendis, i en debatt som stiller andre diskusjoner i skyggen.

For oss andre har det også en viss underholdningsverdi når kjentfolk krangler. Problemet er bare at debattantene - her som så ofte ellers - ender med å bekrefte hverandres fordommer. Denne gangen dreier dramaet seg om den støvete professoren (Gullestad) og den unge kvinnelige opprøreren (Rehman). Og i sommer arrangerte professoren eksamen, og Rehman (som neppe visste at hun var oppmeldt) fikk så skautet passet: «ikke argumentasjon, solid kunnskap eller personlig innsikt», konkluderte lærer Gullestad.

Selvsagt kan Gullestad analysere Rehmans tekster - og trekke slutninger om hva de produserer. Mer problematisk blir det imidlertid dersom en spør hvilken rett Gullestad har til å definere hva Rehman skal skrive om og hvilken form hun skal bruke. For en spaltist er jo nettopp formen avgjørende for egenart og gjennomslagskraft. På godt og vondt er det språket som har gitt Rehmans argumenter flukt. Tar man fra henne språket, tar man hennes våpen med det samme.

Fri spaltist

Når det gjelder diskusjonen om hva Rehman bør skrive om, er det grunnleggende spørsmålet hvorvidt hun kan ha en fri posisjon, som andre spaltister, eller om Rehman er underlagt et særskilt ansvar i kraft av å ha minoritetsbakgrunn. Kort sagt: i hvilken grad det er rimelig å betrakte henne som en representant for andre med minoritetsbakgrunn. Selvsagt er hun ingen talsperson for minoritetene i Norge, noe Rehman også selv hardnakket hevder. Hun påberoper seg snarere retten til å skrive og lage vitser om hindringer og opplevelser hun har hatt som ung kvinne.

Som spaltist og standupkomiker er en slik frihet en selvfølge: Det er for eksempel få som ville anklage Sissel Benneche Osvold for ikke å representere alle kvinnene i Norge. Og trolig er det bare Sven O. Høiby som vil hevde at den «rocka» språkbruken til Otto Jespersen er injurierende. Men friheten (eller profesjonaliteten?) som andre spaltister og humorister nyter godt av vil altså ikke Gullestad tiltro Rehman, tilsynelatende på grunn av Rehmans etniske bakgrunn. Dette er både reduserende og oppsiktsvekkende.

Ikon

Samtidig er det riktig at Rehman langt på vei har blitt et ikon. Og uansett hvor mye Rehman ønsker det kan hun ikke selv fri seg fra at mange oppfatter henne som en talsperson. Men følger det dermed at det er hun som må ta ansvar for hvordan andre ser på henne? Her er det lett å skyte på media, som bruker de samme personene igjen og igjen. På den måten kan Gullestad si at Rehman skygger for andre. Fenomenet gjelder imidlertid på alle områder. Anvendt på antropologene ser bildet slik ut: For å få fram flere stemmer fra antropologer bør folk som Thomas Hylland Eriksen og Marianne Gullestad la være å bruke den spalteplassen de får. Selv stiller jeg meg tvilende til om det å skyte ned de få som stikker hodet fram er en egnet metode for å få nye stemmer opp i lyset.

Gjennom å ha erobret en posisjon som kaster skygge, har Rehman blitt en døråpner og rollemodell for andre med minoritetsbakgrunn. Kanskje hennes provoserende form skremmer enkelte fra å delta i det offentlige ordskiftet, samtidig gir aggresjon livgivende næring til andre skriveføre personer. Dessuten, ved nettopp ikke å være en talsperson for egen gruppe, men i stedet utfordre minoritetene, bidrar Rehman til å sprenge stereotypiene innenfra. På den måten er hun en unik stemme som viser at det er flere måter å være norsk med minoritetsbakgrunn på i dagens Norge.

Klokere?

Har så noen blitt klokere av sommerens debatt? Neppe. I stedet for en flersidig debatt om det flerkulturelle samfunnet, som begge partene etterlyser, har resultatet paradoksalt nok blitt en kjendisdiskusjon - for og mot Shabana Rehman.