Effektivt bedrag?

For et par år siden var det fem skranker og kø i banken. For et år siden var det fire skanker og enda lengre kø. Nå er det tre skanker igjen og så lang kø at et privatisert psykiatrisk kriseteam ville tjent godt på å behandle alle de oppgitte og irriterte kundene. Banken vil ha oss vekk. Den vil muligens kalle det service. For meg er det snakk om tvang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det dreier seg om effektivitet, som er en betegnelse for et vidundermiddel næringslivsledere og politikere aldri kan få rost nok. Deres lepper er knapt satt i bevegelse, før ordet effektivitet formes og blir sendt ut som budskap til oss alle sammen. Men for dem av oss som står i bankkø, er det som å få servert en reklame for et flekkfjerningsmiddel.

  • For bankene er det et regnestykke som skal behage eierne. De skal ha utbytte av sine aksjer. Ingen har som bankene satt et mål på hver eneste menneskelig bevegelse.

Men jeg føler meg mindre og mindre velkommen i bankfilialen hvor jeg hører til. Den direkte kontakten med et menneske som med myndighet kan representere banken i stort og smått, tar snart slutt. Kontakten med banken skal heretter være en teknisk affære, gjerne gjennom Internett.

  • Det skjer overalt i samfunnet. De daglige gjøremålene og rutinene, som tidligere krevde menneskelige samtaler og sosial kontakt, og der verken spørsmål eller svar var standardisert, er nå blitt systematisert etter teknologien og økonomiens krav. Jeg har tastet meg vill i NSBs toginformasjon - jeg ringer derfor til et lokal jernbanestasjon hvor det er betjening - og jeg er blitt tastet hit og dit i bankenes kontorer, jeg vet ikke hvor mange sentralbordsbetjenter jeg har tryglet om ikke å gi slipp på meg før jeg har fått kontakt med et menneske, bare et menneske...

Er det så mye forlangt?

  • Dette ropet fra kønummer 456 er ikke bare et forsvar for alle som ikke kan gjøre bruk av det nye effektiviseringssamfunnet - det er mange av oss! Jeg vil heller ikke tilbake i tid, eller ødelegge maskinene. Dette er ikke nostalgi. Det er, tror jeg, et samfunnsproblem som vi må ta på alvor. Hva skjer med oss når stadig større deler av de daglige rutinene og de daglige rammene om våre liv, ikke består av menneskekontakt, men av å betjene en maskin? De sterkeste vil alltid klare seg. Og like sikkert er det at mange vil føle seg enda mer utenfor. Hva skjer med samfunnet?
  • Vi liker å se på oss selv som siviliserte. Hva vil det si å være et sivilisert menneske? Vi kan måle etter effektiviteten og teknologiens språk, men vi kan også se en annen og langt mindre målbar konsekvens i alle som søker psykiatrien, som på en eller annen måte har behov for hjelp i dette så siviliserte samfunnet. Er det så overraskende at ensomhet, dyp fortvilelse, aggresjon og vold øker i et tiltakende teknifisert samfunn? Med kønummer 456 svekkes sinnets motstand mot en depressiv reaksjon.
  • Den franske forfatteren Albert Camus skriver at i mangel av høyere verdier, noe utenfor oss selv, så vil handlingene lett bli veid mot en umiddelbar effektivitet. Hvis intet er sant eller falskt, godt eller ondt, blir regelen at man skal være mest mulig effektiv, det vil si sterkest.
  • Og tenk etter, når har en ansvarlig politiker eller en næringslivsleder snakket om effektivitet som noe negativt? Med motforestillinger? I en av sine første uttalelser som statsminister sa Jens Stoltenberg at vi skal få mer ut av hver krone. Slik snakker tidsånden. Spørsmålet er om vi i stedet for å etterlate oss mulighetenes samfunn, gir som arv et standardisert samfunn hvor det er enda mindre rom for avviket, for alt det som ikke kan måles eller puttes i et skjema? Som følelser og refleksjon. Som det å være annerledes, ganske enkelt. For hver gang en politiker eller næringslivsleder snakker om effektivitet, faller et menneske utenfor!
  • Det er bare tre skranker igjen i bankfilialen. Nå har jeg fått vite at den skal helautomatiseres i oktober. Banken tjener godt på det. Regningen må vi alle betale over helse- og sosialbudsjettet. Det er effektivt. For noen.

dag.kullerud@dagbladet.no